top of page

Aldri så galt ...

Søndag 5. juni 2016 var jeg på Oslo-tur med min 16-årige sønn. Vi trasket rundt i Oslo og snakket om turen til Sjoa vi skulle på førstkommende fredag. Avslutningstur for 10. klasse på Rykkinn skole. Vi hadde solgt Hervik produkter for 65 000, hatt kakelotteri og planlagt turen i et par år. Nå nærmet dagen seg. Jenter og gutter gledet seg. Noen gruet seg til raftingen, men alle ville prøve. Jeg også. Godt voksen, nærmere 60 enn 50, men rafte skulle jeg. Brupendling sto også på programmet.

Nå er det like før.

Benet mitt hadde andre planer og begynte å krangle da vi kom hjem etter byturen. Jeg hadde falt noen uker tidligere, med et brak, rett på hofta. Da hadde jeg ikke vondt. Fredagen nærmet seg – benet ble verre og verre, og enda verre – til slutt klarte jeg ikke å gå. Togtur, overnatting i lavvo og rafting var umulig. Å sitte på baken var eneste alternativ. Eller å ligge i sengen.

Brupending kan være skummelt

Fredag 10. juni reiste klassen, tidlig på morgenen. Jeg klarte ikke engang å dra ned til togstasjonen å ønske god tur.

Hva gjør jeg nå? Alene? Jeg hadde hender som fungerte, en laptop, sol i hagen og ingenting som forstyrret meg. Jeg hinket ut i hagen med dataen under armen, satte meg ned under markisen for å få skygge, og åpnet FB. Hva skjer? La det skje noe! Et eller annet. Please. Hva som helst som kan underholde meg.

«Kurs i å skrive barnebok» dukket opp – gratis var det også. Jeg kastet med uti det. Barnebokkurs. Jaja, det er jo noe … Øve seg på å skrive en fortelling er en fin utfordring, men barnebok? Det hadde jeg aldri tenkt på. Nå sto det og blinket «klikk her» på skjermen. Jeg klikket og filmen startet. Ideen kom med en gang. Etter 15 minutter var jeg ferdig med rammen rundt historien. Even var den første som dukket opp. En gutt på 12 år som skulle, eller rettere sagt, måtte på hytteferie med foreldrene. KJEDELIG! Så kom Marcus og Emma. Jeg var ikke alene lenger. Jeg glemte foten (til jeg ble sulten og tørst). Jeg skrev og skrev. Ungene holdt meg med selskap, og jeg gjorde ikke annet enn å skrive hele helgen. Jeg er usikker på om jeg skal takke benet mitt for å bråke med meg, eller ikke. Uten det hadde kanskje ikke Trippelgjengen blitt født. Boken hadde et helt annet navn da jeg startet og ble døpt om like før den var ferdig. Tipp svaret? 1. Hva tror du arbeidstittelen var? Det har selvfølgelig noe med en fot/ben å gjøre. 2. Even hette ikke Even i første utkast. Hva hette han først, mon tro?

36 visninger
Utvalgt innlegg
Siste innlegg
Arkiv
Søk etter tags
Følg oss
  • Instagram Social Icon
  • Facebook Social Icon

© 2024 Sigrid Olsen. Produkt laget av Emils WebBod og wix.com

bottom of page