Det som ligger dypt begravet. Del 1
Velkommen til påskekrim i ni deler av forfatter Wenche Hoel
Klarer du å løse mordgåten, kan du vinne alle tre bøkene om Trippelgjengen.
Hun lå alene på sin myke seng av nysnø. Skjult bak en snøskavl. De lave greinene fra furua syntes å beskytte henne for påtrengende skuelystne. Snøkrystaller hadde lagt seg på den nakne kroppen og glitret i morgensolen. Hun var vakker der hun lå. På leppene kunne fortsatt skimtes svak rosa leppestift, det mørke håret falt naturlig over det høyre kinnet. Det kunne se ut som hun lå i en dyp søvn, hadde det ikke vært for bloduttredelsene på halsen.
Torsdag 7. april. Kl. 09:15
Bakkene i Trysilfjellet lå fristende uskyldsrene. Påskegjestene gjorde frokosten fort ferdig, ivrige etter å komme i bakken. Lyden av tunge slalåmsko, den susende lyden av ski som glir over snø, heiskabler som trekkes. Det hele ble akkompagnert av en kakofoni av dialekter og språk fra hotellets gjester.
Det var ungene som fant henne. Georg hadde mistet kontrollen over skiene og skar rett ut i en snøskavl. «Skjerp deg din dust». Storesøster Kaias stemme skar gjennom lufta. «Nå, Kaia.» Farens rolige stemme. «Han er bare seks. Tenk hvor mange flere år du har kjørt slalåm enn ham.» Kaia var 12. Hun svingte skiene i retning av Georg, som kavet for å komme opp. «Greit, fersking. Jeg skal hjelpe deg.» Det var da hun så damen. Hvorfor ville noen legge seg til å sove under et tre i snøen? Kaia kjente plutselig en kulde komme inn under lagene med ull. «Mamma, pappa - dere må komme. Det ligger en dame her.» Georg, som hadde fått stablet seg på beina, strakk seg og tittet over kanten. «Mamma, hvorfor har ikke damen klær på?» Moren var en erfaren kjører og manøvrerte skiene lett mellom de to. Et raskt blikk under furua, og hun tok tak i Georg og snudde ham inn mot løypa igjen. «Nå kjører vi ned og tar en kakao, Georg. Pappa hjelper damen.»
I løpet av kort tid var bakken fylt av stemmer. Politiet hadde satt opp sperringer for at nysgjerrige gjester ikke skulle forstyrre etterforskningen. Noen mobiler blinket på videoopptak, bilder ble sendt på Snapchat, men ingen fikk med seg stort mer enn ryggen til noen politimenn, folk fra anlegget og annet personell som var ankommet åstedet for å bidra.
Lensmann Sigrid Olsen ankom åstedet med en banan i hånda. «Frokost på Kiwi igjen, ja, ser jeg.» Lensmannsassistent Hansen smilte og ristet på hodet før han brifet sjefen om hva som hadde skjedd. Sigrid kikket over på den unge jenta som sto og skalv i den kalde lufta. Noen fra hotellet hadde forbarmet seg over henne og tullet et ullteppe rundt den tynne kroppen. Sigrid gikk bort mens hun smilte beroligende. «Hva så du, Kaia?» «Jeg kikket over kanten, etter at den dumme broren min braste gjennom snøskavlen. Jeg så de nakne beina. Trodde det var en dukke, helt til jeg så ansiktet.» «Og De, herr Jørgensen?» «Harald. Kall meg Harald», sa faren til Kaia og nikket til Sigrid. «Harald?» «Jo. Som Kaia sa. Vi så kvinnen ligge der. Ingen gikk nærmere, vi har ikke rørt noe. Jeg ringte dere fra mobilen med én gang. Det er for jævlig. Om det er ok for dere, tar jeg med Kaia tilbake til hotellet.» «Gjør det. En kopp kakao og en stor porsjon omsorg er på sin plass nå. Takk for hjelpen. Vi tar kontakt om det skulle være noe, vær tilgjengelig, i tilfelle vi får bruk for dere.» «Selvfølgelig.»
Sigrid så hodet til Åge Antonsen flyte i lufta. Hetta var snørt stramt rundt ansiktet, og kriminalteknikerens hvite drakt gikk i ett med bakgrunnen. «Nå? Vet vi når hun døde?» Hun sendte bananskallet over til betjent Rolfsen, og trampet bort til kvinnen som lå dekket til i snøen. «Ja, jo. Jeg vil vel estimere rundt ett-to i natt, Sigrid.» Han kikket seg rundt med den sedvanlige rynken i panna. «Disse greinene har beskyttet kroppen ganske bra mot snøfallet i natt. Det var heller ikke så kraftig som meldt. Hadde det ikke vært for det, så hadde vi nok ikke funnet henne før snøen smeltet. Ingen synlige spor rundt, dessverre. Snøfallet sørget for det.» «Dødsårsak?» Hun bøyde seg ned, sjekket merkene rundt halsen. «Jeg vil vel anta, kvelning?»
«Det er nok det. Jeg finner ingen andre ytre skader. Ingen tegn til overgrep, tross Evas drakt. Jeg kan gi deg mer etter obduksjonen.» «Flott. Og få sendt inn prøver med en gang. Gi meg beskjed straks du får svar fra Kripos. Du kan be gutta legge inn et ekstra gir, selv om det er helligdag.» Sigrid myste mot den lille gruppen av betjenter. «Hansen, gå ned til hotellet og sjekk bookinglistene. Hør om de hadde selskapeligheter i går, og hvem som var der. Spør om noen er savnet. Vi må få identifisert henne så pårørende kan få beskjed. Og du. Få vekk alle de folka rundt her.» Tor Hansen så seg rundt, himlet med øynene, men gikk innbitt til oppgaven. Nysgjerrigperer hadde han fått nok av i løpet av sine ti år på lensmannskontoret. «Sjur Thorvaldsen.» Han rakk hånden fram. De blå øynene hadde det lille glimtet en finner hos en mann som vet han er attraktiv for det annet kjønn. Merkegenser. Grønnfargen sto godt til den brune luggen. Nypussede sko i brunt lær, av den dyre typen. Dog med en individuell touch med oransje skolisser. Perfekt solidox-smil. Naturlig autoritet. «Olsen. Sigrid. Lensmann.» Et øyeblikk følte hun seg som en villkvinne i et litt merkelig møte med en av sivilisasjonens elegante menn. Hun sendte en tanke ned til beina ikledd snowboots, trakk i genseren som hadde tiårsjubileum, og ristet av seg følelsen. «Det var din gruppe som hadde fest i går?» «Vel, jeg vil vel kanskje ikke kalle det en fest. Mer en samling. Jeg organiserer skiturer, setter sammen pakker for grupper og enkeltpersoner som har lyst til å oppleve vinter-Norge. Jeg sjekker inn med gruppen daglig, for å høre stemningen. Har 15 dansker her nå. Vi hadde en liten afterski, som strakk seg litt utover kvelden, i går.» Han smilte og trakk litt på skulderen. «Dansker. Vet å kose seg.» «Har hotelldirektøren sagt hvorfor vi er her? Det er funnet en kvinne i bakken. Død. Noen du kjenner?» «Nei, dessverre. Hun tilhører ikke gruppen. Verken denne eller noen andre jeg har. Akkurat nå er det kun danskene og to tyskere på bryllupsreise.» «Hvor lenge holdt dere på?» «Ah, vanskelig å si. Dette er travel dager for min del, så jeg var vel i seng rett før midnatt. Da satt åtte-ti stykker fortsatt igjen i baren. Sanne og Amalie la seg tidlig, rundt elleve, tenker jeg. Dittemarie hadde hodepine, så Victor - ja, mannen altså, fulgte henne opp rett før klokka ti. Regner med at de andre også gikk og la seg. Litt vanskelig å følge med på alle. Men du er velkommen til å snakke med dem.» Sjur løftet hånden og pekte mot en liten gruppe som hadde samlet seg i lobbyens mest bekvemme sofagruppe. Sigrid nikket. «Takk, gjerne. Jeg kommer tilbake til det. Vi må først få oversikt over hotellets gjester, og hvem som er her. Identiteten til kvinnen er enda ukjent.» «Bare ta kontakt». Små smilerynker i det solbrune ansiktet viste seg i det han tok Sigrids hånd, før han gikk tilbake til danskene. «Hei, Thilde.» Hotelldirektør Roar Kvam ankom resepsjonen. Tor Hansen og Sigrid var i full gang med å gå gjennom bookingsystemet for å se hvem som hadde sjekket inn. Den unge resepsjonisten så opp idet direktøren lente seg over resepsjonen, hun rettet nervøst på uniformen sin. «Jeg håper dere får god hjelp av Thilde med å få sjekket våre rom og gjester. Vi har snakket med en del allerede, og det ser ut som den unge damen er ganske ukjent her. Det er jo mange hoteller og overnattingssteder på Trysil, og hun kan jo til og med ha bodd privat.» Sigrid hadde tenkt på det. I toppsesongen er fjellanlegget som en stor maurtue. Det kryr av mennesker, og halvparten er skult bak skjerf og hjelmer, solbriller og jakker med hetter. Noen hadde prydet ansiktet med krigsmaling fra fargerike solblokker. Hun hadde nettopp gått forbi en gruppe slike snøens indianere. Og for noen gjør afterski, med sine små snaps, det mer eller mindre umulig for dem å huske noe som helst. «De husker knapt sitt eget romnummer», fnyste Hansen. «Hvordan kan de være klare i toppen nok til å huske et ansikt og i tillegg et navn?» «Tålmodighet, Hansen.» Sigrid hadde vært i gamet i 20 år, og visste at slikt tok tid. Cluet var å ikke bli for utålmodig eller prøve skynde på prosessen. Om ikke annet, for sin egen del, så ikke frustrasjonen skulle ta rotta på en stakkars underbetalt og nedbemannet polititropp. «Vi har vært gjennom listene», sa Thilde. Bekymrede øyne kikket opp på sjefen. «Det er mange mennesker. Litt vanskelige å få tak i, men vi har lagt beskjed på alle rommene, om at de må ta kontakt med resepsjonen.» «Flott, Thilde. Hvor mange har ikke meldt seg?» «Vi har cirka 34 igjen. De fleste par, noen få single og vennegjenger. Alle i første etasje har vært her, og hele gruppen til Sjur.» Rynken mellom brynene til Sigrid avslørte at den erfarne hjernen la puslespillbiter. En naken kvinne. Rundt 27-35 år, hadde Åge sagt. Halvlangt, mørkt hår. I en alder der det ville vært sannsynlig med en ferie med en partner, eller venner. «Hvor mange har enerom?» Sigrid vendte seg mot resepsjonisten. «Kun 5, tror jeg. Et øyeblikk skal jeg sjekke.» Sigrid tok opp notatblokken. «Jo, her er de. Det er gamle herr Ramm, som har sitt faste rom i øverste etasje, med utsikt mot solnedgangen. To herrer fra Sverige, Lundquist og Svensson. Sonja Rygh, som er her med sin søster og svoger fra Oslo, og ei som heter Sofie Fiske.» «Sofie Fiske», gjentok Sigrid. «Har hun meldt seg i resepsjonen?» Thilde myste mot skjermen, sjekket notater. «Hmmmm. Nei, det ser ikke slik ut.» Hun snudde seg mot direktøren. Leppen skalv litt. «Beklager. Det er så mange her, som sagt. Jeg husker dessverre ikke hvem hun er.» «Det er i orden, Thilde», smilte han. «Ingen som forlanger det. Bare si meg hvilket rom hun bor på, så går Olsen og jeg og sjekker med det samme.» Den unge kvinnen smilte lettet. «205. Jeg gir dere kopi av nøkkelkortet.»
Fortsettelse følger i morgen ... Gjett hvem morderen er. Du får bare to forsøk, så kanskje lurt å vente? Den første som har riktig morder vinner alle bøkene om "Trippelgjengen"
