Det som ligger dypt begravet. Del 7
Hvorfor våkner Kaia av mareritt om natten? Drømmer hun om den døde damen i skilølypa? Les den spennende fortsettelsen. Forfatter Wenche Hoel
«Sett himmel og jord i bevegelse om du må. Få tak i noen, her eller i Tyskland, som kan gi oss informasjon om soldatene på bildet. Og hvem B. Fischer er. Helligdager eller ikke, vi må ha svar.»
Tor Hansen så på lensmannen og nikket.
«Gi meg beskjed med en gang du hører noe, uansett hvor jeg er. Imens leter jeg opp Sjur Thorvaldsen. Jeg tror det er tid for en prat med ham.»
Fredag 14. april kl. 10:55 «Lensmann Olsen.»
Harald Jørgensen sto i døråpningen til det som nå var politiets midlertidige hovedkvarter.
«Det er Kaia igjen. Vi finner henne ikke. Det er ulikt henne å blir borte slik uten å si fra». Han fiklet med skjerfet sitt. Skoene var våte. Han hadde tydeligvis vært ute og lett.
«Vi var innom den hytta igjen, men hun var ikke der.»
«Sett deg ned, så går vi gjennom det.»
Sigrid tenkte at dette hadde hun ikke tid til nå, unger som drev og forsvant. Men samtidig kunne hun ikke bare avvise det heller, i tilfelle Kaia trengte hjelp. Kanskje hadde hun blitt med heisen opp, og kom seg ikke ned igjen. Hun fikk sende ut en betjent til å ta en titt.
«Vi hadde nettopp spist frokost, og Kaia ba om å få gå fra bordet. Hun ville til rommet for å hente nettbrettet. Var vel noen venninner som skulle chattes med. Men da vi kom opp, var hun ikke der, og nettbrettet lå på senga hennes.»
Sigrid helte vann i et glass og tilbød ham.
«Er det noen steder hun pleier å være? Kan hun ha truffet noen jevnaldrende her som hun er med, eller hun sitter i TV-stuen?»
Han ristet på hodet.
«Nei. Ikke som vi vet om. Hun har bare vært med oss i hele dag. Jeg tror den opplevelsen i går satte et støkk i henne. Hun hadde mareritt i natt, snakket om disse skoene hun så da hun og Georg gjemte seg.»
«Ja». Sigrid nikket. Brune skinnsko. Annenhver gjest har dessverre det, så det vil ta litt tid å finne riktig person.
Harald Jørgensen nikket. «Ja, jeg skjønner det. Jeg har ikke sett så mange med oransje skolisser dog, det er mest brune eller sorte. Kaia har vært helt besatt at det, går og ser ned på skoene til folk. Orange lisser. Hvor hadde hun sett det?»
«Jeg sender en betjent ut med en gang, Harald. Vi skal finne henne. Gi meg telefonnummeret ditt, så vi raskt kan kontakte hverandre når vi finner henne.»
Han skrev ned nummeret, la inn Sigrids på sin telefon, og gikk.
Nå kom hun på det. Sjur Thorvaldsen hadde hatt brune sko med oransje lisser da de møttes ved resepsjonen. Men hva skulle han med Sofies koffert?
Hun gikk raskt gjennom gårdagen for å lete etter noe hun kunne ha oversett. Kaia var vitne i saken. Hun hadde ikke sett noe ansikt, men hun hadde sett skoene. Og Kaias observasjoner var grunnen til at de hadde funnet Sofies koffert. Men kunne Sjur vite det, om det var han som var i hytta?
En scene fra dagen før dukket opp i bevisstheten. Thildes rødmende ansikt, Sjur lent over resepsjonsdisken i fortrolig samtale. Thilde var der da de kom inn med Kaia, og kofferten. Og Sjur kunne nok få hva som helst ut av Thilde, så forelsket som hun var. At hun ikke hadde tenkt på det tidligere. Kaia kunne være i fare. Sigrid Olsen trakk på seg jakken i det hun løp ut av rommet.
Fredag 14.april kl. 12:05
Sigrid hadde satt inn alle politibetjenter hun hadde tilgjengelig i søket etter Kaia. De hadde gjennomsøkt alle rommene, hyttene i nærheten, til og med stolheisene i bakken. Både direktøren, Sigrid og resepsjonen hadde prøvd å ringe Sjur, men fikk bare en telefonsvarer som fortalte dem at han enten var utenfor området eller hadde slått av telefonen.
Fredag 14. april kl. 12:25 «Sigrid, det er Åge».
Sigrid hadde plukket opp telefonen da den ringte mens hun lette etter Kaia i området rundt parkeringsplassen.
«Jeg ville bare si at det er funnet spor av ull under neglene til Sofie. Grønt garn. De har funnet rester av hud også, men det tar litt lengre tid å komme til en konklusjon vedrørende DNA.» «Takk. Jeg ringer deg tilbake.»
Fortsettelsen følger ...
