Hamløperen


I det fjerne lød gongongen. Mashi hev etter pusten, stirret ut i natten og kjempet for å sitte i ro på steinen mens han talte slagene.

En. To.

Vær så snill. Ett slag til.

Slaget kom ikke.

Sakte, for ikke å forstyrre kreftene som var i sving, løftet han hånden og skrapte med neglene mot tynne skjeggstubber som så vidt hadde begynt å vise seg. Deretter bikket han hodet bakover. Palmenes blader formet spisse konturer mot den stjerneklare himmelen og et øyeblikk angret han på at han ikke hadde fulgt bedre med på morens leksjoner. Blant alle stammene som kalte jungelen sitt hjem fantes ikke en bedre stjernetyder enn henne. Det hjalp lite nå. Hun satt blant de eldre og bestemte hans fremtid. Han satt på en liten høyde utenfor landsbyen og lette etter tegn i naturen.

Hvorfor kom ikke det siste slaget? Mashi smakte på luften. Han kjente ingen dårlige omen, men ikke gode heller. Han søkte trærnes språk, uten å forstå hva de sa. Han kikket etter skygger langs skogbunnen, men selv ikke der fant han varsel om hva skjebnens hånd rørte ved. Som de fleste i landsbyen var han god på å tyde landskapet, men ikke denne kvelden. For mye sto på spill.

Da klubbens slag mot metall igjen lød, hugg det i brystet. I stillheten som la seg etter den myke klangen seg han sammen. Det var bekreftet. Landsbyens vismann var hjulpet over til den andre siden. Magien var løs.

Før han rakk å reise seg hørtes et nytt slag.

Fire til sammen. Hva betydde det?

En stund ble han stående som naglet i jorden. Han husket sagnene fra oppveksten. To slag betydde at vismannen ikke var død, men om tre slag lød kunne mennene søke magien. Fire slag kunne Mashi ikke huske å ha hørt noe om.

Han summet seg og satte avgårde gjennom skogen. Da han nådde landsbyen var moren tilbake ved hytta.

«Fire slag?» buste Mashi ut. «Hva betyr det?»

«At magien skal gå til en kvinne denne gangen,» svarte moren og snudde seg mot ildstedet der bambusrør pakket med mørkt kjøtt lå.

Mashi skulle til å protestere, men ordene stoppet i halsen. Truet med å kvele ham. Tilslutt fikk han presset frem: «En kvinne? Det går ikke an … jeg …»

«Hvorfor skulle ikke det gå an?» spurte moren.

«Kvinner vet ikke hvordan de skal bruke magien,» svarte Mashi.

Moren kikket seg over skulderen. hevet det ene øyenbrynet og smilte mot ham. «Vet du?» spurte hun.

«Nei,» svarte Mashi, «men når den velger meg …»

«Selvsikkerheten din danser høyt gutt,» avbrøt moren mens hun vendte på det ene bambusrøret. «Du vet godt at det ikke er slik det fungerer.»

Mashi visste det. Han visste at han måtte gå til innsjøen. Han visste at alle de unge mennene i landsbyen var ute i samme ærend og han visste at når magien gjorde sitt valg, måtte personen nedlegge den hvite ulven. Tapte han, kom døden i stedet og magien ble fraktet videre med ulven til neste mann. Alt dette brydde Mashi seg lite om. Hele livet hadde han vært sikker på at det var han som skulle bli landsbyens nye vismann. At det var ham folk skulle komme til i nød.

«En kvinne vil aldri overleve kampen,» sa Mashi og i det samme han ytret ordene forsto han hvordan det hang sammen. Vantro stirret han på moren. «Det var deg,» sa han. «Du overtalte de eldre til å velge en kvinne slik at jeg ikke kunne kjempe.»

Moren ristet på hodet, uten å kommentere.

«Du tror ikke jeg kan vinne kampen,» sa Mashi mens sinnet bygde seg opp innvendig. «Du vil frata meg æren fordi du er redd jeg skal dø.»

«Ære …?» begynte moren. «Det finnes ingen ære i å være fordømt, bare ett kall om å …»

Mashi holdt håndflatene opp mot henne. Fordømt? Kall? Hva var det for noe tull? Det eneste han hadde var et brennende ønske om å håndtere magien. Og det var den som valgte. Ikke mennesker.

«Jeg går til innsjøen,» freste han og skrittet baklengs vekk fra moren. «Morgenen kommer ikke før det er avgjort.»

En fargeløs fullmåne lyste opp innsjøen. En enslig flaggermus lekte i luften. Mashi forsøkte å tolke om dyret betydde ensomhet eller seier, men uroen tok overhånd. Han greide ikke konsentrere seg, og flaggermusen forsvant.

Han kikket til alle kanter. Så ingen andre.

«En kvinne,» fnøs han for seg selv. Det fantes ikke en jente i hele jungelen som turte å kjempe mot en ulv. Det var selvfølgelig derfor ingen av sagnene handlet om det, og årsaken til at han ikke så noen av dem nå.

Dessverre handlet ikke historiene mye om hvordan magien skulle overvinnes heller. De fortalte mest hvordan den gamle vismannen hadde kjempet heroisk mot ulven. Mashi angret på at han ikke hadde spurt moren om råd for lenge siden. Nå måtte han lete etter svarene selv.

Han visste hvor de fantes. Der all visdom, både den som hadde vært og den som skulle komme, fantes. I skillet mellom verdenene.

Han speidet langs bredden av innsjøen. Gikk så den lange veien til motsatt side, satte seg med ryggen mot et tre og lukket øynene. Lukten av fuktig jord kilte i nesen. Kvelden var uvanlig stille. Nattefuglene sang ikke, froskene var gått til ro og ikke engang innsektene summet like iherdig som de vanligvis gjorde i skumringstimene.

Mashi trakk pusten dypt og slapp luften helt ut av lungene. Hodet kjentes lett. Flimring foran øynene kom og forsvant. Kjente figurer fra dagliglivet begynte straks å danse for hans indre. Han så gutter med blåserør, småvilt som falt fra trærne og kniver som parterte kjøttet. Halvt sovende, halvt våken så Mashi eldre menn som røkte rundt bålet og kvinner som serverte palmevin. Indah, en vakker jente han kjente godt, dukket med ett opp i tankene hans. Mashi smilte for seg selv, og sendte tankebildene av sted. Han skulle ikke inn i drømmeverdenen.

Han holdt seg på kanten av søvnen, fant stien som separerte verdenene, og begynte letingen. Han visste ikke helt hva han så etter, men håpet det kunne fortelle hvordan ulven skulle overvinnes.

Først passerte han verdener han hadde oppsøkt i mange ganger. Observerte dyr og landskap som bare fantes her, fikk øye på kjente venner, men lot seg ikke lokke inn.

Deretter fulgte fremmede verdener. Mashi så skapninger med både finner og bein. Mennesker formet som løse skygger. Mangehodete fugler store som bøfler. De skrek mot ham og ville ha ham vekk. Mashi gikk videre.

I demonenes verden grep skrømtene etter ham. Ville dra ham inn i sin verden, gjøre ham om til en hamløper, halvt dyr, halvt menneske. Mashi skalv han av redsel, og var nær ved å gi opp. Alt han behøvde å gjøre var å åpne øyene så var han tilbake i sin egen verden. Men Mashi hastet videre og ba en stille bønn om at det ikke var der svarene fantes.

Da demonene ga ham opp skjedde det noe. Mashi oppdaget at han sto på terskelen til sin egen verden igjen. Men var det hans verden, eller en som lignet? Han var ikke sikker. Alt virket likt, men noe var annerledes. Mashi kunne ikke helt sette fingeren på hva.

Etter en stund gikk det opp for ham. Skogens lyder. Han forsto dem. På dette stedet skjønte han alt naturen sa. Han hørte trærne hviske vage historier om hva som var i emning. Forsto når de fortalte om fortapte sjeler som hadde feilet i kampen. Hørte når de ba ham være forsiktig og lyttet når de gav råd om hvordan magien skulle fanges. Innimellom klagde jungelkattene over farer som kom for nær, og slangene hisset om svunne tider. Rådene strømmet på, forklaringene var mange.

Mashi lyttet til alt. Han lot røstene synke inn over seg, lot dem fylle kroppen. Kniven, blåserøret, buen. Våpnene måtte ligge. Dyret kunne bare overvinnes med hendene.

Hviskingen stanset, Mashi trakk lungene fulle og slapp luften kontrollert ut av munnen. Han var klar. Den hvite ulven kunne komme.

«Hei.»

Mashi slo opp øyene. Kjente seg litt ør i hodet. Han var tilbake i sin egen verden og foran ham sto Indah.

«Hva gjør du her,» spurte hun.

<