© 2016 Sigrid Olsen. Produkt laget av Emils WebBod og wix.com

October 28, 2019

September 16, 2017

September 6, 2017

August 20, 2017

Please reload

Siste innlegg

TRIPPELGJENGEN OG SJØMANNENS GÅTE

July 23, 2017

1/9
Please reload

Utvalgt innlegg

To konger - Bok 1

 Kapittel 1 - Wucestre   
 

«Handel eller plyndring?» 

Marcus sto på kaia og betraktet de to skipene som var kommet til syne med daggryet, med kurs mot landsbyen Wucestre ved munningen av Wansbeck. Elegante, raske skip, drevet av både seil og årer. Kjøpmannssønnen kjente dem godt. Faren, Gaius, var født samme dag som vikingene uten forvarsel plyndret det rike klosteret på Lindisfarne. I et halvt århundre hadde nordmenn fra Horthaland handlet med byene langs kysten av Northumbria. Marcus hadde sett skipene deres nesten hver sommer, og hadde vært med når faren gjorde handel med dem.

«Hva har vi å tilby dem nå?» spurte Gaius.

Det var gått tre vintre siden den fatale dagen, da noen hedninger fant ut at det var mer lønnsomt å plyndre enn å handle. Etter det hadde de ikke hatt besøk av mennene fra nord, og ingen savnet dem. Halvparten av husene sto fremdeles tomme og forlatt, og det fantes ikke en familie i Wucestre som ikke mistet noen av sine kjære den dagen.

Marcus så seg rundt mens han tenkte. Han åpnet munnen for å svare ingenting, men stoppet da han innså at han tok feil. Han slapp pusten sakte ut, og uttalte svaret med lav stemme:

“Slaver.”

Gaius hadde allerede snudd seg for å gå tilbake, og ga en kort kommando over skulderen: “Få Julia i sikkerhet!”

Julia var den yngre søsteren til Marcus. Den glade jenta hadde blitt stille og innbitt de siste årene. Hun var som regel alene, og viste ingen glede eller entusiasme. Hun var stolt, med et fast blikk som selv voksne menn vek unna, og så ut til å vokse seg til å bli ei høy og slank kvinne. Mange ville nok synes hun var vakker, hvis hun bare hadde smilt av og til.

*

“Jeg er død,” konstaterte Ulv mens han stirret innbitt på den lille byen som nærmet seg. Han ristet på hodet, og tenkte på hvor galt planen hadde slått ut.

 

Han sto ved masten på ett av de to langskipene som gled rolig over vannet. Ei elv delte landsbyen i to. De fleste av husene lå på nordsiden. Flere manglet tak eller deler av veggene. Langs elva var det nærmere tjue større steinhus med tak dekket av torv. På sørsiden var det ei mølle og et halvt dusin andre bygninger, deriblant et stort steinhus med et tårn. På nordsiden kunne Ulv se noen skikkelser som sto på ei steinkai som stakk et par skipslengder ut i havet. Mellom bygningene og skipene var det en bred sandstrand, med et belte av større steiner ved flomålet. Den mørke sanden som dekket halvparten av avstanden mellom steinene og vannet, viste at tidevannet falt.

 

Et tredje skip hadde kvelden før lagt en litt annen kurs, og gått i land på sørsiden av elva i løpet av natten, slik at mannskapet kunne avskjære flest mulig av de som prøvde å flykte. Etter planen skulle jarlens og Magnus Tryggs skip angripe byen mellom ótta og midmorgen, men de kom litt for sent. Bak kister og under grove duker hadde de fleste av krigerne krøpet sammen for å være ute av syne så lenge som mulig.

Sigurd jarl hadde sagt at innbyggerne i det lengste ville håpe at mennene fra nord kom med varer og sølv. Snart ville hans menn kaste seg over årene og sette full fart mot stranden. Da ville det være for sent for de av innbyggerne som ikke var forberedt på det som ventet.

Ulv gløttet på krigerne som gjorde sine siste forberedelser for kamp. Noen rodde, andre mannet seg opp, klappet seg i ansiktet og mumlet anmodninger til gudene. Jarlen satt rolig og kjemmet hår og skjegg med beinkammen. Halvlangt svart hår med grå striper og kort gråspettet skjegg, kranset et rundt ansikt med små øyne og en liten munn med skjeve tenner. I fanget lå en raggete mons med bare ett øye, og en stump av en hale.

 

Ulv var for bekymret for sin egen skjebne til å holde fokus på andre. Han lurte på hvordan han skulle overleve. Han var ingen kriger. Selv om han skulle dø i strid, tvilte han på at gudene ville gi han plass i Valhall. De ville ikke få bruk for han i Ragnarok.  Planen hadde vært å vise jarlen at han ville ha bruk for Ulvs ikke-krigerske egenskaper. Det hadde ikke fungert.

Mange mente Ulv var heldig som fikk en sjanse til å gjøre opp for seg. I realiteten var det likevel ikke særlig til sjanse. Hvordan skulle han vise seg verdig på tokt, som kriger? Hvordan skulle han da overleve?

Han skulle ønske han var en av de som flyktet.

*

Marcus åpnet døra i samme øyeblikk som kirkeklokken begynte å ringe. Han fant Julia i arbeid, som vanlig.

«Vikinger!» sa han så fort han kom inn døra. «Pakk fort, vi må dra, nå!»

 

Julia stivnet til. Hun trakk pusten dypt, så opp på Marcus, og nikket. Hun fant raskt fram en kniv og et vannskinn, og slengte et lite teppe over skuldrene. Deretter gikk hun ut døra og tok fatt på veien langs nordsiden av elva, uten å se seg tilbake.

Marcus ble stående til Julia hadde gått. Han fant fram den lille øksa han brukte til å klyve småved. Den kunne Julia trenge. Den største øksa ville han få bruk for selv. Han samlet sammen det lille han kunne finne av mat, og pakket det inn i den tykke kappen sin. Det ville være en usedvanlig positiv overraskelse hvis han selv skulle få muligheten til å spise igjen. I dag, eller noen annen dag. Da han ikke fant mer Julia kunne få bruk for, gikk han etter henne. Han måtte løpe for å nå søsteren igjen.

 

Han passerte et par dusin landsbyboere på veien opp langs elva, bare kvinner og barn. Noen av barna var nesten like gamle som han selv. Kvinnene kastet nervøse blikk ned mot skipene som var på vei mot land. De prøvde å snakke rolig til barna, uten å lykkes med det. Alle var redde.

 

Marcus fant Julia blant de fremste. Hun gikk med raske steg, uten å snu seg eller snakke med noen. Han gikk ved siden av henne uten å si et ord. Hvordan skulle han håndtere denne situasjonen? Hvor langt måtte kvinnene flykte? Ville hedningene følge etter dem innover landet for å få med seg flere slaver? Ville de dra tilbake etter å ha brent byen, eller bli værende en tid og plyndre områdene rundt?

Han la hånden på underarmen hennes.

«Jeg må tilbake til far nå. Du skjønner det, ikke sant?»

Julia fortsatte å gå, men vendte blikket mot han.

«Må du?» spurte hun med lav stemme, og minnet Marcus om hvor ung hun var.

«Mennene samler seg for å slå tilbake angrepet, eller i hvert fall kjøpe dere tid,» svarte han. «Denne gangen må jeg være med».

«Hvor mye tid skal du kjøpe meg med livet ditt da, bror?»

 

Marcus var sterk og smidig, som alle menn i hans ætt hadde vært. Men han var ikke en fullvoksen mann, og hadde aldri fått noen kamptrening. Han mente selv at han var flink med øksa, og forestilte seg ofte at han var i kamp når han felte et tre eller hugget ved. Men han brukte aldri øksa mot noe annet enn trær. Trær står i ro mesteparten av tiden, og slår sjelden tilbake. Hvor lenge ville han overleve i kamp med en kriger som har trent med våpen fra han lærte seg å gå, og felt mange menn i strid? Hva om de var to, eller enda flere samtidig? Han ville kanskje klare å dukke unna ett hugg, i beste fall to. Men så ville det være slutt.

Han svarte henne ikke. I stedet grep han hånden hennes, og trakk henne inntil seg.

«Du forstår, ikke sant?»

Han hvisket i øret hennes mens han klemte henne. Det kom ikke en lyd. Bare tårer. De første han hadde sett siden den morgenen for tre vintre siden.

Marcus stakk den lille øksa inn i repet hun hadde rundt livet, og ga henne bylten med maten. Hun tok imot uten å ta blikket fra øynene hans.

 

“Kom og finn meg, bror. Lov meg det!” sa hun.

“Selvsagt,” svarte Marcus.

 

Han holdt henne om skuldrene, og så henne inn i øynene før han ga henne et kort kyss på pannen. Uten å si mer, rev han seg løs og begynte å løpe tilbake, i motsatt retning av innbyggerne som hastet med å komme seg unna. Han kjente dem alle. Det var vennene hans, deres småsøsken og mødre.

*

Krigerne rundt Ulv hoppet i land og sprang oppover mot bygningene. Jarlen var blant de første som stormet avgårde, men den tykkfalne mannen sakket raskt akterut. Mellom et par av husene hadde et titalls innbyggere samlet seg til et desperat forsvar. Nordmennene organiserte seg i små grupper på to og tre krigere. Ofte kom det en mann med et langt spyd, bak to andre som bar skjold, og sverd eller øks.

Et stykke foran Ulv snudde Kjetil Korte seg og freste. “Kom igjen, valp, gjør nytte for deg!”

 

Han ropte det høyt og tydelig, som om han ville at alle skulle høre det. Som om han vil at jarlen skulle høre det. Han hadde ikke på seg hjelmen, så det lange lyse håret slo som vinger i takt med de tunge skrittene. Kjetil var en av de som mente Ulv burde blitt straffet på en helt annen måte enn å få mulighet til å vinne heder og rikdom på vikingtokt. Ulv bet tennene sammen, og beveget seg etter Kjetil og de andre. Var det en rygg det var lett å følge, så var det Kjetil sin. Kjetil Korte var den største mannen Ulv hadde sett.

 

Ulv ventet på det rette øyeblikket, så forsvant han rundt et hushjørne og snek seg vekk fra striden. Han fikk med seg at Magnus Trygg slo kanten av skjoldet i hodet på mannen foran seg, før han hogg sverdet i kneet hans. Det så ut som en enkel øvelse. En rutine gjort hundrevis av ganger før, nesten halvhjertet.

Ulv skiftet fokus til seg selv igjen. Han regnet ikke med at noen hadde sett han, ettersom de hadde annet å befatte seg med. Han stoppet inntil veggen på et lavt steinhus, og prøvde å tenke. Gjøre nytte for seg. Ulv overveide å gå tilbake for å delta i kampen. Han kunne nok unngå å bli drept av landsbyboerne, midt mellom de dominerende krigerne fra nord. Men ville det hjelpe? Han ville likevel ikke gjøre nytte for seg i noens øyne.

 

Han angret på at han hadde latt buen ligge igjen på skipet. Han kunne bidratt i kampen fra avstand. Han burde kunne treffe rett selv om han skjøt på menn i nærkamp. Men en uventet bevegelse kunne gjøre at pilen traff en frende. Det ble uansett ikke ansett som mandig å bruke buen etter at nærkampen hadde startet. Nyttig? Kanskje. Ærefullt? Neppe.


Dette var første del av kapittel 1. Historien fortsetter i morgen kl 12:00. Liker du det du leser? Besøk FB-siden til forfatterene: Tony Bakkejord & Ole Åsli  "To konger" 
 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Følg oss