© 2016 Sigrid Olsen. Produkt laget av Emils WebBod og wix.com

October 28, 2019

September 16, 2017

September 6, 2017

August 20, 2017

Please reload

Siste innlegg

TRIPPELGJENGEN OG SJØMANNENS GÅTE

July 23, 2017

1/9
Please reload

Utvalgt innlegg

En venn i nøden?

Janne sto med telefonen i handa. Meldingen hun nettopp hadde mottatt gjorde henne ør og svimmel. Hun måtte lese den på nytt:
"Jeg vet hvor dere er! H." 

 

 

 Det var ingen tvil. Han hadde funnet dem!

Hun pakket det hun fikk plass til i bagene. Selv om hun hadde bil, kunne hun ikke drasse på alt. Noe fikk være igjen.

Hun hadde ringt barnehagen og fortalt at hun ville ta Hedda og Tobias ut. Forklart for dem at Harald hadde funnet dem. Barnehagen hadde hele tiden visst om situasjonen deres, og på et foreldremøte i barnehagen hadde alle blitt oppfordret om å ikke legge ut bilder av andres barn på sosiale medier.

Janne så på klokken. De hadde akkurat spist lunsj i barnehagen, så da kunne hun kjøre et godt stykke før barna ble sultne. Hun tok seg ikke tid til å smøre mat til dem, måtte bare få hentet dem med en gang.

Krisesenteret hadde skaffet henne bil, hun hadde byttet mobilnummer, og etternavnet hadde hun byttet både på seg og barna, enda hadde han funnet henne.
 

Hedda på fire satt forskremt i baksetet, mens Tobias på to hadde sovnet.

– Hvor skal vi, mamma?

– Vi har funnet et annet sted å bo.
Janne ville ikke fortelle barna at faren hadde funnet dem, og at det var derfor de dro. Barna hadde opplevd nok i sine korte liv.

 

I starten hadde Janne og Harald det veldig bra. Så ble Janne gravid, og de giftet seg i all hast. Etter hvert begynte Harald å vise sine dårlige sider, og det første slaget fikk Janne allerede mens hun gikk gravid med Hedda. Harald hadde vært på en fest med gutta, og da han kom hjem, fikk han det for seg at Janne hadde vært utro. Morgenen etter hadde han angret seg, og alt var bra igjen. Han drakk ikke ofte, og de hadde det veldig bra en god stund.

Harald hadde vært på julebord med jobben sin mens Janne var hjemme med Hedda på knappe året. Janne hadde lagt seg da Harald kom hjem en gang ut på natten. Han hadde slamret så med døra da han kom inn at hun hadde våknet. Heldigvis hadde han ikke vekket Hedda. Stille hadde hun listet seg ned for å be ham om å være stille, men blikket han sendte henne fikk henne til å stoppe helt opp. Det var svart av hat.

– Ditt forbanna ludder! snerret han mot henne. Janne ble bare stående og måpe. Hva mente han med det?

– Du har faen meg vært til sengs med gud og hvermann, di forbanna hore!

– Hæ? Det har jeg ikke!

– Ikke lyv! Gutta på jobben vil ha deg, og du har helt sikkert pult dem og.

Janne var redd Hedda skulle våkne, og forsøkte å hysje på Harald.

– Jeg kjenner dem knapt, og så og si alle er gift.

– Det hindrer deg vel ikke i å knulle dem!

– Nå må du roe deg, Harald. Du vekker Hedda.

Harald hadde visst ikke hørt hva hun sa, for han tok tak i håret hennes og slengte henne i veggen så det sang. Ør og fortumlet forsøkte hun å reise seg opp, men han var der med en gang. Dro henne opp og slengte henne i veggen på nytt. Hun var nærmest svimeslått da han dro henne bort til sofaen og voldtok henne. Deretter hadde han gått og lagt seg. Janne hadde kommet seg på beina, og gått og lagt seg på gulvet på Heddas rom. Det var ikke lett å få sove, for hele kroppen verket. Harald hadde våknet en gang ut på dagen. Janne hadde gitt Hedda frokost, men selv hadde hun ikke fått i seg stort. Han så forundret på henne der hun satt, full av blåmerker.

– Hva har skjedd med deg?

Hun så på ham. Husket han det virkelig ikke?

–Jeg har falt, sa hun bare. Hun ønsket ikke å rippe opp i hendelsen.

–Du må være forsiktig, sa han bare, og hentet seg en kopp kaffe.

   Dagene etterpå gikk bra. Harald var den snille og omtenksomme mannen hun hadde blitt glad i. Så oppdaget Janne at hun hadde blitt gravid etter voldtekten. Hun så an Haralds humør før hun våget å fortelle ham det. Hun ville ikke nevne voldtekten om hun ikke måtte, siden han ikke husket noe av det. En kveld etter at Hedda hadde lagt seg, og Harald satt med kaffen sin, tok Janne mot til seg.

– Kjære?

– Ja? sa han spørrende.

– Jeg er gravid.

Janne så hvordan ansiktet til Harald skiftet fra vanlig farge til hvitt, og så til rødt. Han var sint! Hun angret straks på at hun hadde fortalt ham det.

– Og hvem har du pult nå, hore?

– Det . . . det er ditt.

– Det er faen meg ikke mitt!
Han reiste seg så fort opp at den halvfulle kafekoppen veltet, og kaffen trakk inn i den vakre duken Haralds avdøde mor hadde brodert. 

–Se, nå har du ødelagt duken etter mor!

– Men . . .

Harald var borte hos henne på et øyeblikk, og før hun visste ordet av det, hadde han kastet henne i veggen. Deretter hadde han gått ut i sinne.

Janne hadde klart å karre seg opp og inn på Heddas rom. Utmattet og øm i hele kroppen hadde hun sovnet der. Heddas rom var liksom et fristed for henne nå. Der rørte han henne ikke. Og han slo ikke henne når Hedda var våken. 
 

Det bedret seg litt da Tobias ble født. Hvertfall en stund etterpå. Janne hadde nesten begynt å tro at han hadde endret seg, men da Tobias var et halvt år slo han henne igjen. Harald hadde mistet jobben som lastebilsjåfør etter å ha kommet på jobb bakfull. Han hadde gitt henne skylden for det også, og sagt at hun burde forstå at han måtte være hjemme for å passe på at hun ikke dro andre menn hjem. Og hun turte ikke å si ham i mot. Siste gangen han hadde slått henne, var da hun kom seg bort. Hun tror noen hadde funnet henne bevisstløs eller noe, for hun husket at Harald slengte henne så hardt i veggen at det svartnet for henne, og da hun våknet opp lå hun på sykehuset. Hun ble fortalt at barna var tatt hånd om og at de aldri mer skulle tilbake til Harald. Etter at hun ble skrevet ut fra sykehuset, hadde hun og barna kommet til krisesenteret. Der hadde de ordnet henne bil og nytt sted å bo. Hemmelig adresse og hemmelig nummer.

 

Janne kjente tårene presse på. Hun hadde tenkt at hun skulle holde ut for barnas skyld, for han la ikke hånd på dem. Men hun visste nå at det var for barnas skyld at hun hadde kommet seg bort fra ham.
 

Hedda hadde sovnet, og det var Janne glad for. Hun likte ikke å dra barna rundt fra sted til sted, men nå hadde hun ikke noe valg. De var så små enda, at med tiden ville de glemme faren sin. Det var det beste for dem, mente hun.

Mobilen lå avslått i passasjersetet. Janne ønsket ikke flere meldinger fra Harald. Hvordan hadde han fått tak i nummeret hennes? Det var kun foreldrene hennes, broren, barnehagen og noen få venner som hadde det.

Hun ville kjøre noen kilometer til. Broren hadde en tidligere kjæreste Janne hadde holdt kontakten med. Hun hadde ringt henne og fortalt alt, og Merethe hadde tilbudt henne og barna husrom inntil videre.

 

Begge barna våknet da hun stoppet bilen. De hadde fått en god blund, begge to.

–  Hvor er vi, mamma? spurte Hedda.

–  Vi er hos Merethe. Dere har møtt henne, men det er en stund siden.

 Begge barna holdt seg så tett inntil moren de kunne mens de studerte Merethe. De fant fort ut at hun ikke var skummel, og snart løp de bekymringsløs rundt på jakt etter katten.

–  Vi måtte komme oss vekk. Harald har funnet oss.

–  Tror du noen kan ha gitt ham nummeret ditt?

– Ja, et sted har han fått tak i det!

– Her er du trygg.

– Er du helt sikker på det? Vi kan sove her i natt, så oppsøker jeg krisesenteret i morgen.

– Det ser du selv.

– Jeg må. For barnas skyld. Han har ikke rørt dem. Enda.

– Jeg passer barna i morgen mens du prater med krisesenteret.

– Takk. Du er virkelig en venn i nøden, Merethe.

– Det skulle bare mangle.

Janne var trett etter reisen.

– Vi går og legger oss.

– God natt, og sov godt, sa Merethe.

Da barna hadde sovnet, lå Janne våken. Hun fikk ikke sove. Hun ville liste seg ned på kjøkkenet etter et glass vann. Hun hørte Merethe romstrere i stuen, så hun ville ikke forstyrre henne.

Hun sto med vannglasset i hånda, og hørte Merethe prate i stuen. Hun trodde først det var tv-en som sto på, men så gjenkjente hun Merethes stemme.

– Ja, de er her. Janne skal på krisesenteret i morgen, og da kan du komme bort. Barna blir her, så du kan få dem med deg, Harald.

      

Janne holdt på å miste glasset. Harald? Samarbeidet Merethe med Harald? Det hadde aldri Janne trodd. Hun måtte bort igjen, og det fort! Hun hadde ikke tid til å vente på morgendagen. Hun gikk inn på rommet, vekket barna stille og kom seg ut. Hun håpet ikke Merethe hørte at hun kjørte av gårde, men nå ville hun bare vekk.

Barna sovnet i bilen, og etter en stund stoppet hun og la seg ned litt i setet. Kort tid etter sov hun og.

Neste morgen våknet hun tidlig, stiv og støl i kroppen. Barna våknet da hun startet bilen.

– Hvor er vi, mamma?

– Vi måtte kjøre igjen. Mamma skal finne frokost til oss.

Hedda spurte ikke mer.

Janne fant en åpen bensinstasjon. Der fikk de gjort sitt fornødne, og spist litt. Etterpå kjørte hun rett til politistasjonen for å anmelde Merethe og Harald.

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Følg oss