© 2016 Sigrid Olsen. Produkt laget av Emils WebBod og wix.com

October 28, 2019

September 16, 2017

September 6, 2017

August 20, 2017

Please reload

Siste innlegg

TRIPPELGJENGEN OG SJØMANNENS GÅTE

July 23, 2017

1/9
Please reload

Utvalgt innlegg

 

Når jeg tenker etter har jeg alltid vært på flukt. Fra noe eller noen. Til noe jeg håpet var bedre. Håpet var alltid min venn. 
Jeg ønsket å bli voksen så fort som mulig for å slippe unna barndommens slit. 
Å være ung, tenåring, bød på nye utfordringer.
Uansett hvor jeg ankom var menneskene de samme. 

 

Ekte vennskap er vanskelig å finne. Og egentlig trenger man kanskje ikke venner heller. Bare vennlighet. Få være i en atmosfære av avslappet aksept. Uten anstrengelse. 
Søsken da. Søstre. De måtte da kunne bli de beste venner.  Med så mange felles opplevelser, de samme foreldrene, de samme stedene.

 

Det har ingen betydning.
Steder og situasjoner, samme livmor, samme sæd gir ingen garanti for kjærlighet og nærhet.

 


Kanskje var det rollen som storesøster.

 

Ansvar fostrer ikke nødvendigvis nærhet. Og avhengighet ikke kjærlighet.
Rollen blir du aldri kvitt. Ikke i egne øyne og ikke i deres. Så lenge foreldrene er i live forblir du deres hjelper og søsknenes støtte.

Ett klapp på skulderen tilsier at du har gjort din jobb. Igjen.
Selv forventer du ingenting. Alt er som det skal.
Bortsett fra tomheten og ønsket om å flykte fra egne og andres forventninger. Fra sårheten du gjenkjenner i øyeblikk av stillhet.
Lengselen etter å få være svak og liten. Bli tatt hånd om av voksne foreldre med overskudd til å la deg være barn. Ubetinget kjærlighet.

 

Min far strøk meg over håret og så kjærlig på meg en eneste gang. Da satt han i rullestol på aldershjemmets demensavdeling.
Jeg sugde til meg øyeblikket vel vitende om at han kanskje ikke visste hvem jeg var.
Likevel ble det salve på sår jeg sjelden hadde åpnet for.
Oppmuntret av denne livgivende, helbredende hendelsen hentet jeg min fars yngre bror. Han kom langveis fra for å ta et siste farvel.
To gamle slitte kropper omfavnet hverandre. Tårer på furete kinn. Tynne, senete armer rundt blanke isser.
Kanskje sykdom og dødens pust gjør oss kjærligere mot hverandre?

Kjærester kom og gikk. Tiltrukket av ytre attributter først, senere status og så redsel for ensomheten. En avhengiget som gjør deg sårbar. Og lite attraktiv.
Svaret du finner er flukt. Flukten fra en partner som ikke kan fylle dine behov. Steder som ikke gir deg ro nok, adspredelse nok, mulighetene du trenger. Behovene tar du med deg fordi de er dine og bare kan fylles av deg selv. 

 

Jeg leter i kunsten og litteraturen. Gammel og ny visdom. Ofte er jeg så nær svarene. Tester ut andres råd om lykke og fremgang. Frihet og fellesskap. Bare for å oppdage at rådgiverne sliter som jeg selv, flykter som jeg gjør, leter, finner, forkaster og går. 
 

To eldre kvinner i slappe strandstoler og med hvert sitt strikketøy småsnakket med hverandre om livet. Jeg lå med lukkede øyne i nærheten og lot de tro at jeg ikke forsto språket. Arbeidslivene var over, ektemennene tatt av døden, barna voksne og opptatte med sine hektiske liv, barnebarna fikk gavene de skulle ha til jul og fødselsdager. 

"Ikke ha forventninger du ikke kan oppfylle selv". 

"Vær positiv og takknemlig for de minste hverdagslige ting".

" Tenk på det gode livet ga deg og ikke dvel ved det vonde".

"La hyggelige ritualer gi deg lykkelige øyeblikk i hverdagen".

"Vær dronning i ditt eget liv, men bare i ditt".

"Le, syng,strikk, drikk kaffe og vin, les bøker, se film. Del noe av det med andre men behold også noe for deg selv".
 

Kanskje jeg ikke fikk med meg slutten før jeg forsvant inn i min egen drømmeverden. Jeg husker bare at jeg for første gang begynte å glede meg til å bli gammel. 

 

 

 

 

 

 

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Følg oss