© 2016 Sigrid Olsen. Produkt laget av Emils WebBod og wix.com

October 28, 2019

September 16, 2017

September 6, 2017

August 20, 2017

Please reload

Siste innlegg

TRIPPELGJENGEN OG SJØMANNENS GÅTE

July 23, 2017

1/9
Please reload

Utvalgt innlegg

I stormens øye er det stille

 

I stormens øye er det stille. Akkurat her og nå er jeg trygg, her vi lever her inne i vår lille lykkelige boble. Som beskyttede fostre i en mors liv lever vi, lykkelige tvillingsjeler uten tanke for stormen der ute. Stormen som må komme, eller la vente på seg, det er opp til meg nå. Jeg må tørre å gi slipp, selv om det kanskje betyr at jeg må snu ryggen til min egen lykke.

 

 

Der snakker han med meg igjen. Stemmen, ordene; jeg slutter aldri å la meg berøre … De treffer meg i magen, nei, lenger ned, og når han ser på meg med det blikket der … Dette blir verre enn jeg trodde. Skal jeg utsette det en dag til? En natt til, nei, det blir bare enda flere minner, enda verre å bryte opp. Jeg må gjennomføre det. Nå.

 

Hvor lenge vil jeg egentlig gå fri? Før eller siden må jeg uansett ut og gå i stormen igjen. Det blir vondt å gi slipp, men jeg kan ikke utsette det lenger. Han må få hele sannheten, intet mindre. Noen har påstått at sannheten setter fri. Måtte det være sant, kjære Gud.  Nei, jeg tror egentlig ikke på deg, Gud, men skitt au, nå ber jeg sannelig også, noe så patetisk! Ja, du hører min anstrengte latter og min ironiske tone, men pokker heller. Det får være et unntak, jeg er desperat nå. Ok, jeg skal begynne å tro på deg, ja, om jeg kaller deg Gud, universet, hva som helst, om det i det hele tatt ordner seg. Gjør det umulige mulig, og gi meg styrke til å si det. Nå. Særlig om dette kan fikses. Noen dager til, noen dager til med ham … (Herlighet, jeg må ikke ta helt av nå da, selv om han ønsker at jeg skal komme til tro.) Jeg kan bli en uke til, det er fristende. Nei, det er nå det må skje. Det er ingen vei tilbake, fatt mot, stå i det. Alt er pakket og klart … La oss få det overstått.

 

***

 

Det var helt stille i rommet. Uvanlig stille. Stemningen hadde sant å si vært spent de siste par timene. Ciarán følte det som om han var sperret inne i en trykkoker. Han fornemmet at noe var galt, for det brukte aldri å være anstrengt mellom dem.

 

Trykkende stillhet. Dette var ikke den gode stillheten som brukte å være mellom dem når de faktisk var stille. Frivillig stille. Tro det eller ei, det hendte faktisk noen ganger det også. Som når de fornemmet en stemning i naturen, og hentet inspirasjon til musikken. Eller når deres intense blikk på hverandre møttes i stillhet; blikk som nøt, og fikk smilene til å bre seg i ansiktene deres og kroppene smeltet sammen som en ordløs fortsettelse av den usedvanlig gode kommunikasjonen. Som det strålte av henne da. Og for ikke å snakke om når han begynte å prate igjen. Monica sa at ordene hans kjælte med henne, selv da hun ikke forsto så mange av dem til å begynne med. Det var hjertespråket, og det skrudde hele sanseapparatet hennes på. Heldigvis. For han var fæl til å prate, både i senga og alle andre steder. Men det gjorde ingen ting, hun tok ham som han var, uten forbehold. Derfor ble han usikker nå. Noe var fryktelig galt: Hun unnvek blikket hans, hun som aldri fryktet det.

 

Det var som om hun tok sats for å si noe flere ganger, men det smalt ikke et ord. Noe var galt, men han kunne ikke fatte og begripe hva. Det ene sekundet prøvde hun å unngå ham, det neste nærmet hun seg og gjorde forsøk på å si noe. Men det kom ingen ord, tross at hun trakk pusten flere ganger. Stadig parat til å si noe viktig, før hun trakk seg og etterlot et kvelende vakuum inne i ham. Han kjente på et sterkt ubehag som overhodet ikke burde være der, nå som alt var blitt bra. Da han prøvde seg på en tilnærming, eller å spørre om noe var galt, trakk hun seg bare unna. Det nyttet ikke å mase eller forsøke å dra ordene ut av henne heller. Egentlig kunne han tenke seg å ta henne hardt inn til seg med makt, men etter alt det som hadde skjedd, ville det være uklokt. Hun kunne bli redd, og det hadde han sannelig full forståelse for. Kroppsspråket ropte ‘ikke rør meg,’ og han tok hintet.

 

Han hørte at hun trakk pusten og tok sats … Det var som om en klo grep tak i brystkassen hans og strammet grepet, og holdt ham fast. Det var irriterende. Samtidig var det en lettelse at hun endelig skulle si noe nå, og ikke bare trekke seg midtveis i sin egen dype pust.

 

- Ciarán, det er noe jeg må fortelle deg …

 

Han ristet på hodet, var tilbøyelig til å le og prøvde å kvele den ertende latteren, siden han forsto at det ikke var rett tid og sted. Det meste kunne vanligvis løses opp med litt humor, men han forsto det var alvor nå. Han var lettet over at hun endelig brøt tausheten.

 

- Ikke le, det er en alvorlig ting, og jeg mener det, sa Monica.

 

- Unnskyld. Du kan snakke om alt med meg, det vet du vel?

 

- Dette er noe annet.

 

- Vel, ingen ting kan forandre noe som helst.

- Jo, dette kan ødelegge alt, sa hun med gråten i halsen.

 

- Ingen ting har skremt meg før, og du burde kjenne meg nå, bare kom med det, du …

 

Hun svelget, det var tydelig vanskelig for henne å prate. Hun kikket stresset på klokka flere ganger, som om hun skulle rekke noe, hun som vanligvis tok alt med knusende ro, og ikke hadde for vane å haste av gårde. 

 

Hun virket fjern og blikket hennes var hvileløst, som om hun ville reise seg og gjøre retrett og komme seg unna. Samtidig visste han at hun syntes det var helt perfekt å være her. Havet, de små vannene oppe i lyngheiene, og utsikten. Den kritthvite stranda og skjærgården. Hun elsket alt sammen. Han var rett og slett trygg på henne, men nå virket hun stresset, ikke til å kjenne igjen, da hun tok på seg jakka.

 

 Du vet den dagen du fant meg i regnet i juni, begynte hun.

-  Jeg gjorde noe helt forferdelig, noe utilgivelig …

- Ikke bebreid deg selv, det var ikke din skyld, hvor mange ganger skal jeg måtte si det?

 

- Du fikk ikke hele sannheten. Det blir best for deg at jeg drar.

- Vent! For noe tøv. Hvorfor har du det så travelt, sett deg ned, vi kan prate om dette også, du vet vi kan prate om alt.  For Guds skyld, ikke forsvinn ut av livet mitt igjen, jeg kommer ikke til å klare det en gang til, skjønner du?

 

Han hevet stemmen, kanskje litt for mye, ble desperat, prøvde å avbryte henne, stoppe henne, han ville være nær, men håndbevegelsene hennes viftet ham vekk, kroppsspråket hennes var tydelig avvisende.

- Ja, jeg drar. Jeg har bestemt meg. Tar bussen, du trenger ikke kjøre meg, du kommer til å hate meg etterpå uansett. 

 

Det ante ham at dette var alvorlig, men selv om det var uklokt, kastet han seg febrilsk omkring henne nå og holdt henne hardt, selv om det kunne ødelegge alt.

 

- Ikke undervurder meg, tror du ikke jeg tåler det? Det har virkelig vært bra. Nei, vent litt, det blir feil å si, det har vært perfekt. Helt perfekt. Du går ingen steder.

 

- Ja, det har vært perfekt. Men snart kommer du til å skjønne at jeg umulig kan bli, selv om det er mitt aller sterkeste ønske. Hadde jeg bare hatt dette fæle ugjort. Ikke … gjør det vanskeligere for meg enn det allerede er, Ciarán . . .  

 

Hun stoppet opp, slet med å få ut ordene.

 

Han ville holde henne fast, og det var så godt så godt … Hva slags liv hadde han uten henne? Hvilken mening var det i å ha møtt henne om det skulle ende sånn? Alt sammen gikk som en rask film i hodet hans, hva var det hun siktet til som han liksom ikke skulle være i stand til å tilgi? Kunne de ikke bare fortsette sammen uansett hva?

 

Hun hadde stoppet opp; kjempet med tårene selv nå. Måtte stålsette seg for å ikke springe tilbake, hun hadde hånden på dørklinka, og han kunne se at hun hadde en veske og en ryggsekk klar utenfor. Hun hadde planlagt dette, men de fleste av sakene hennes var igjen i huset. Han kjempet mot klumpen i halsen. Dette skjer ikke i virkeligheten … Vær så snill og vekk meg, for dette er et vondt mareritt …

 

- Cliffs of Moher, 26. juni. Det var jeg som gjorde det, hikstet hun.

- Jeg skal melde meg til Gardaí. Hun bråsnudde og løp ut, så seg ikke tilbake. 

 

- Du går ingen steder, hører du? Ciarán løp etter henne. Han angret litt på at han ikke hadde tatt bryet med å finne et skikkelig par sko, men de gamle tøflene fikk duge. Hun hadde et godt forsprang, tross at hun grabbet med seg både veske og ryggsekk utenfor i det hun løp opp mot hovedveien og bussholdeplassen. Hun var i skikkelig god form nå, takket være den aktive sommeren de hadde hatt sammen.

 

- Kom tilbake, hør på meg, dette må vi prate om, ropte han.

- Vi har mye å prate om, hører du?

 

Hun hastet videre, snudde seg så vidt, men tok seg sammen og sprang videre. Han sprang som om det gjaldt å berge livet, og det var tungt å rope. Tårene rant og det ble vanskelig å se. Han huiet og ropte, og håpet noen ville stoppe henne.

 

- Vent! Det er noe jeg må fortelle deg. Du vet ikke alt om meg du heller, hør i hvert fall på meg, vær så snill!

 

Han ropte så høyt at alle som var i nærheten måtte høre ham. Det fikk ikke hjelpe at halve nabolaget dukket opp i døråpninger og vindusposter og så opptrinnet. Han ga blaffen, og han var desperat. 

 

Hun snudde seg i vantro, eller var det kanskje av overraskelse? Naboen hans sto og ventet på den samme bussen, og han satte sin lit til at hun kunne hjelpe ham med å stoppe henne fra å reise. Han skimtet bussen nå, og han kjente pulsen ble høy. Han løp etter, og håpet på det aller beste. Alt var kaos, og livet ble spolt fram og tilbake oppe i hodet hans. Han hadde vansker med å se klart foran seg, tårene rant uavbrutt. Det var sjelden han gråt.

 

Det var ingen vei tilbake nå. Kortene var kastet. Nå gjensto bare det umulige. Ordene var sagt. Han håpet han fikk anledning til å fortelle henne alt. Om det umulige. Og hele nabolaget spisset ørene. Med all respekt hadde de bestandig latt være å grave og spørre, men nysgjerrige var nok de fleste. Alle her ute visste at han hadde noen mørke hemmeligheter, men ingen kjente detaljene. Nå hadde han nettopp stått og ropt at han skulle fortelle henne alt. Han ga blaffen, bare han klarte å stoppe henne, om han så måtte kjøre etter den bussen.

 

***

Jeg hører alle stemmene som roper. Kjenner hender som fysisk vil stoppe meg. «Du er nødt til å høre på ham» roper de, og det er en herlig kakofoni av en annen verden når et titalls mennesker står og roper på gælisk rundt meg.

Jeg er stormens øye nå, jeg er stille. Rundt meg er det kaos.

Jeg stopper opp, bena kan ikke bære meg, men er like fullt på vei bort. Han trygler meg, hele landsbyen ber meg bli. Har aldri følt meg mer velkommen noe sted. Jeg vil være her, men har jeg rett til det?

Jeg ser på meg selv som ansvarlig det ene øyeblikket, det neste ser jeg bare en ung kvinne som er i ferd med å flykte fra seg selv. Egentlig er jeg her jeg skal være, det er på den irske vestkysten jeg hører til. Jeg snakker ikke flytende ennå, men jeg får med meg bruddstykker.

De sier han har en fortid. Han får snakke når han er klar for det.

Nå sier han at han skal fortelle alt. Jeg ser de sensasjonslystne blikkene på alle de som har spekulert, men han gir ingen ting. Ikke nå. Jeg skal få servert alt under fire øyne.

-Monica. Det er nå vi har en sjanse. Skjønner du ikke at dette forandrer alt på en positiv måte? Nå trenger jeg ikke lenger være redd for om du kan leve med meg.

Han griper tak i meg, ber meg om å bli med hjem og lytte.

Etterpå kommer jeg til å se alt i et nytt lys: Vi er nullstilte nå. Hans historie og min, det er som de går opp i en høyere enhet og gjør det umulige mulig. For sammen kan vi tilgi oss selv. Det er umulig å leve med det vi har gjort. Men vi har ikke noe valg. Og når vi senere sitter for presten kommer han til å si: «Så tilsier jeg dere syndenes forlatelse.»

Da får stormene bare komme. For i stormens øye sitter vi. Og der er det som kjent stille.

Men ikke helt stille.  

Der snakker han med meg igjen. Stemmen, ordene; jeg slutter aldri å la meg berøre … De treffer meg i magen, nei, lenger ned, og når han ser på meg med det blikket der …

Det er her jeg hører til. Nå kan bare verden dømme meg.

Vi skal i hvert fall begge slutte å flykte fra oss selv.

***

- Alt dette som er fortalt lar vi bli mellom oss, nå. Det er ingen som har noe med det, sa Ciarán.

Monica nikket. En samhørighet, en stilltiende enighet om å holde verden utenfor. De var lei av å løpe fra, lei av å flykte.

Nå skjedde det: Hun kjente det i hver fiber av kroppen som ved deres første møte. Da han tiltalte henne på irsk for første gang. Hun ble rørt, den dype stemmen hans vibrerte i henne sammen med lydene i språket. At det fremdeles skulle rive så voldsomt i henne, hadde hun ikke ventet, nå som hun til dels kunne prate det selv. Dette var pur lykke, intet mindre.

Han ble stående stille og se på henne, han smilte, og var tydelig beveget.

De bar hverandres skjøre liv i hendene. Det var sånn det måtte bli. De to som elsket alle ordene kunne nå la den ordløse kommunikasjonen fortsette.

De var fri nå, og skulle aldri mer på flukt.

***

I stormens øye er det stille. Det er der vi skal være.

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload