I stormens øye er det stille

I stormens øye er det stille. Akkurat her og nå er jeg trygg, her vi lever her inne i vår lille lykkelige boble. Som beskyttede fostre i en mors liv lever vi, lykkelige tvillingsjeler uten tanke for stormen der ute. Stormen som må komme, eller la vente på seg, det er opp til meg nå. Jeg må tørre å gi slipp, selv om det kanskje betyr at jeg må snu ryggen til min egen lykke.

Der snakker han med meg igjen. Stemmen, ordene; jeg slutter aldri å la meg berøre … De treffer meg i magen, nei, lenger ned, og når han ser på meg med det blikket der … Dette blir verre enn jeg trodde. Skal jeg utsette det en dag til? En natt til, nei, det blir bare enda flere minner, enda verre å bryte opp. Jeg må gjennomføre det. Nå.

Hvor lenge vil jeg egentlig gå fri? Før eller siden må jeg uansett ut og gå i stormen igjen. Det blir vondt å gi slipp, men jeg kan ikke utsette det lenger. Han må få hele sannheten, intet mindre. Noen har påstått at sannheten setter fri. Måtte det være sant, kjære Gud. Nei, jeg tror egentlig ikke på deg, Gud, men skitt au, nå ber jeg sannelig også, noe så patetisk! Ja, du hører min anstrengte latter og min ironiske tone, men pokker heller. Det får være et unntak, jeg er desperat nå. Ok, jeg skal begynne å tro på deg, ja, om jeg kaller deg Gud, universet, hva som helst, om det i det hele tatt ordner seg. Gjør det umulige mulig, og gi meg styrke til å si det. Nå. Særlig om dette kan fikses. Noen dager til, noen dager til med ham … (Herlighet, jeg må ikke ta helt av nå da, selv om han ønsker at jeg skal komme til tro.) Jeg kan bli en uke til, det er fristende. Nei, det er nå det må skje. Det er ingen vei tilbake, fatt mot, stå i det. Alt er pakket og klart … La oss få det overstått.

***

Det var helt stille i rommet. Uvanlig stille. Stemningen hadde sant å si vært spent de siste par timene. Ciarán følte det som om han var sperret inne i en trykkoker. Han fornemmet at noe var galt, for det brukte aldri å være anstrengt mellom dem.

Trykkende stillhet. Dette var ikke den gode stillheten som brukte å være mellom dem når de faktisk var stille. Frivillig stille. Tro det eller ei, det hendte faktisk noen ganger det også. Som når de fornemmet en stemning i naturen, og hentet inspirasjon til musikken. Eller når deres intense blikk på hverandre møttes i stillhet; blikk som nøt, og fikk smilene til å bre seg i ansiktene deres og kroppene smeltet sammen som en ordløs fortsettelse av den usedvanlig gode kommunikasjonen. Som det strålte av henne da. Og for ikke å snakke om når han begynte å prate igjen. Monica sa at ordene hans kjælte med henne, selv da hun ikke forsto så mange av dem til å begynne med. Det var hjertespråket, og det skrudde hele sanseapparatet hennes på. Heldigvis. For han var fæl til å prate, både i senga og alle andre steder. Men det gjorde ingen ting, hun tok ham som han var, uten forbehold. Derfor ble han usikker nå. Noe var fryktelig galt: Hun unnvek blikket hans, hun som aldri fryktet det.

Det var som om hun tok sats for å si noe flere ganger, men det smalt ikke et ord. Noe var galt, men han kunne ikke fatte og begripe hva. Det ene sekundet prøvde hun å unngå ham, det neste nærmet hun seg og gjorde forsøk på å si noe. Men det kom ingen ord, tross at hun trakk pusten flere ganger. Stadig parat til å si noe viktig, før hun trakk seg og etterlot et kvelende vakuum inne i ham. Han kjente på et sterkt ubehag som overhodet ikke burde være der, nå som alt var blitt bra. Da han prøvde seg på en tilnærming, eller å spørre om noe var galt, trakk hun seg bare unna. Det nyttet ikke å mase eller forsøke å dra ordene ut av henne heller. Egentlig kunne han tenke seg å ta henne hardt inn til seg med makt, men etter alt det som hadde skjedd, ville det være uklokt. Hun kunne bli redd, og det hadde han sannelig full forståelse for. Kroppsspråket ropte ‘ikke rør meg,’ og han tok hintet.

Han hørte at hun trakk pusten og tok sats … Det var som om en klo grep tak i brystkassen hans og strammet grepet, og holdt ham fast. Det var irriterende. Samtidig var det en lettelse at hun endelig skulle si noe nå, og ikke bare trekke seg midtveis i sin egen dype pust.

- Ciarán, det er noe jeg må fortelle deg …

Han ristet på hodet, var tilbøyelig til å le og prøvde å kvele den ertende latteren, siden han forsto at det ikke var rett tid og sted. Det meste kunne vanligvis løses opp med litt humor, men han forsto det var alvor nå. Han var lettet over at hun endelig brøt tausheten.

- Ikke le, det er en alvorlig ting, og jeg mener det, sa Monica.

- Unnskyld. Du kan snakke om alt med meg, det vet du vel?

- Dette er noe annet.

- Vel, ingen ting kan forandre noe som helst.

- Jo, dette kan ødelegge alt, sa hun med gråten i halsen.

- Ingen ting har skremt meg før, og du burde kjenne meg nå, bare kom med det, du …

Hun svelget, det var tydelig vanskelig for henne å prate. Hun kikket stresset på klokka flere ganger, som om hun skulle rekke noe, hun som vanligvis tok alt med knusende ro, og ikke hadde for vane å haste av gårde.

Hun virket fjern og blikket hennes var hvileløst, som om hun ville reise seg og gjøre retrett og komme seg unna. Samtidig visste han at hun syntes det var helt perfekt å være her. Havet, de små vannene oppe i lyngheiene, og utsikten. Den kritthvite stranda og skjærgården. Hun elsket alt sammen. Han var rett og slett trygg på henne, men nå virket hun stresset, ikke til å kjenne igjen, da hun tok på seg jakka.

Du vet den dagen du fant meg i regnet i juni, begynte hun.

- Jeg gjorde noe helt forferdelig, noe utilgivelig …

- Ikke bebreid deg selv, det var ikke din skyld, hvor mange ganger skal jeg måtte si det?

- Du fikk ikke hele sannheten. Det blir best for deg at jeg drar.

- Vent! For noe tøv. Hvorfor har du det så travelt, sett deg ned, vi kan prate om dette også, du vet vi kan prate om alt. For Guds skyld, ikke forsvinn ut av livet mitt igjen, jeg kommer ikke til å klare det en gang til, skjønner du?

Han hevet stemmen, kanskje litt for mye, ble desperat, prøvde å avbryte henne, stoppe henne, han ville være nær, men håndbevegelsene hennes viftet ham vekk, kroppsspråket hennes var tydelig avvisende.

- Ja, jeg drar. Jeg har bestemt meg. Tar bussen, du trenger ikke kjøre meg, du kommer til å hate meg etterpå uansett.