© 2016 Sigrid Olsen. Produkt laget av Emils WebBod og wix.com

October 28, 2019

September 16, 2017

September 6, 2017

August 20, 2017

Please reload

Siste innlegg

TRIPPELGJENGEN OG SJØMANNENS GÅTE

July 23, 2017

1/9
Please reload

Utvalgt innlegg

TRIPPELGJENGEN OG SJØMANNENS GÅTE

KAPITTEL  1  KIOSKRANET

Even hadde lest ferdig boken. Han tittet rundt i hytta. Døren til den lille, hvitmalte gangen sto åpen. Langs den ene veggen var det akkurat plass til en liten kommode. På dodøren hang et rødt hjerte. WC.
Hvit morgendis, lik små skyer, svevde over havoverflaten.
Solen, som kjempet seg fram over fjellet, sendte lange stråler i forveien for å lyse opp dagen. De hvite gardinene var tynne. Filleryene på gulvet hadde moren arvet. Moren hadde på seg en blå sommerkjole og sandaler. Hun sto ved kjøkkenbenken og drømte seg bort i fargebrosjyren fra malebutikken. I den store, brune skinnstolen rett overfor Even satt faren og leste avisen med kaffekruset i hånden.
 – Det forbauser meg ikke! Noen har ranet kiosken, utbrøt han og satte det fulle kaffekruset hardt i bordet. Kaffen skvatt over kanten.
 – Ranet kiosken? spurte Even.
Kaffen laget brune prikker på den hvite strikkeduken under blomstervasen. Flere brune dråper ble hengende under bordkanten. Faren bremset dem med hånden. Moren la fra seg brosjyren og kom løpende med en blå klut.
 – Bjørn da, skjente hun. – Jeg som nettopp har lagt på ren duk.
Hun løftet opp duken. Tørket vekk kaffen med raske bevegelser. Faren så ned i avisen igjen. Dro seg ettertenksomt i skjegget som hadde vokst uforstyrret i ferien.
 – Kiosken er ranet, sa han.
  – Kiosken? Det finnes ingen kiosk her.
Moren sjekket at alle dråpene var borte.
 – Den lille vi kjører forbi på veien hit. Rett før vi svinger av fra hovedveien. Du må ha sett den, Berit.
 – Den ja, svarte hun.
 – En mann med kniv har truet til seg penger. Noen få tusenlapper var alt han fikk med seg.
 –Tenk å bli ranet av en desperat mann med kniv, sukket moren mens hun strøk hånden gjennom det lyse håret. – Sannsynligvis bare en ungdom som var på jobb, stakkar.
Hun sto midt på gulvet med kluten i hånden. Kluten hadde skiftet farge. Faren tok en slurk av kaffen, bøyde hodet og leste:

Klokka 17:30 fikk politiet melding om et ran av kiosken «Hannas Kiosk» like ved avkjørselen til Lillevik. En person skal ifølge politiet ha ranet kiosken med kniv og stukket av i en grå bil av ukjent merke. Raneren hadde på seg svart bukse og en tynn, mørkeblå jakke. Han var ikledd finlandshette og sorte hansker. Han fikk med seg omkring to tusen kroner som han la i en stor, svart veske. Da politiet var på jakt etter raneren, fikk de inn en melding om at en bil hadde kjørt i grøfta på veien ned til Lillevik, ikke langt fra kiosken.
«Signalementet på bilen stemmer med bilen vi leter etter. Den har kjørt i grøfta ikke veldig langt fra ransstedet», forteller politimester Hansen. Politiet ber vitner om å melde seg, og Hansen legger til at: «Mannen må være ukjent på stedet, siden han valgte den fem kilometer lange blindveien som går ned til fjorden.»


For en idiot, tenkte Even. Han så for seg bilen i grøfta og mannen med finlandshetten som løp inn i skogen med vesken hengene over skulderen. Forresten hadde han sikkert tatt av seg finlandshetten, ellers ville de som så han ringt til politiet. I stedet for å kjøre mot friheten rømte han inn i et hjørne og ble sittende fast, som Langbein hver gang han maler gulvet i stua.
– Tror du han kommer hit, pappa? spurte Even. – Han kan gjemme seg i skogen. Kanskje han har med seg en svær matpakke? Han har god plass i vesken.
Faren la avisen på bordet og kremtet.
– Selv en idiot av en raner må raskt ha forstått at veivalget var en diger tabbe og gått tilbake for å finne et busstopp, eller prøvd å haike. Han er nok for lengst over svenskegrensa, eller i en eller annen by i nærheten. Han klødde seg på nesen og drakk en slurk kaffe. Moren gikk på kjøkkenet og la duken i bløt før hun satte seg i sofaen. Strikketøyet var snart på plass i hendene hennes. Hun strikket en ny genser til faren. Han trengte varme gensere ute på byggeplassene om vinteren.
  – For to tusen kroner. Tåpelig. Skal du være en god kriminell må du være smart, sa faren. – Du må ha hjernen i orden. Være smartere enn politiet.
  – Nå må du gi deg, Bjørn, sa moren. Strikkepinnene sluttet å klirre.
  – Du må ikke lære Even å bli kriminell. Det høres ut som du oppfordrer han.
  – Ha ha. Sønnen vår er for smart til det, Berit. De fleste kriminelle er hjernedøde, spør du meg. Det er derfor fengslene er fulle av dem.
  – Hvem ellers skal være der? spurte moren oppgitt.

Takk for at du har lest helt hit. Det gleder mitt hjerte.

Du kan bestillebøkene fraktfritt i dag. 
Ja takk, jeg vil gjerne forhåndbestille "Sjømannens gåte"
. 
(Utgis  høsten 2017 ) 


Ja takk, jeg bestiller den første boken i serien "Loftsmysteriet"  i nettbutikken, på mobil 909 67 887 eller E-post

 
a

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Følg oss