- 26. nov. 2017

Min gærne venninne – en historie fra i forfjor sommer.

Forsmak til: "Blodsmak – en historie om hevn."

Jeg forteller det bare sånn som hun fortalte det til meg. Mulig det er for drøyt til å deles, men samme søren; her kommer det. (Og med det regner jeg deg som advart; hvis du er følsom for drøye ting, bør du slutte å lese her.) Stine hadde overtalt vår venninne Madelen til å bli med på disco. Hvordan hun fikk det til, vet jeg ikke, Madelen avskyr sånne steder. Hun er mer … metal … om jeg kan si det sånn. Hun blir bare stående, plages over OMFOMF- musikken, og freser til folk hvis de skumper borti henne når de danser. Hun er egentlig en veldig grei jente, om enn noe direkte. Ikke utstyrt med bremser eller filter, hvis du skjønner hva jeg mener. Det kom en sånn oljeglatt pappagutt bort til henne. Du kjenner typen, regner jeg med. Mer gelé i håret enn hva som regnes som et årsforbruk. Lukter som et parfymeri. Tror han er guds gave til kvinnen. Han stilte seg ved siden av Madelen, som om de to var der i samme ærend. Stirret ut over de dansende, med ild i blikket, og sin helt egen regnsky over hodet. Han så på henne, ned og opp. Hun bet tennene sammen. "Vet du hvordan jeg tror håret ditt hadde vært skikkelig fint?", spurte han.

Hun så på ham over glasset, med et blikk som burde fortalt ham at hun ikke hadde nevneverdig interesse av frisørtips. "Utover fanget mitt." Uoppmerksom på hennes totalt fraværende interesse lo han fornøyd over sin egen fadese.

"Vil du gi meg telefonnummeret ditt, eller?" spurte han så. Uttrykket hennes var uforandret. "Dessverre, jeg er hetero."

Han måpte og gikk. Stine så at han kom tilbake et par ganger i løpet av kvelden, deretter så de ikke noe mer til ham før det var på tide å gå hjem.

**

Det var relativt stille i gaten. Noen av byens løse fugler ventet taust på neste lønningspose. Suset fra trafikken i det fjerne. Nå og da lød høylytte, snøvlende klager på å bli kastet ut fra puber, i ferd med å stenge. Det blir ikke stillere i byen en helgenatt. Stine fniste over sin egen ustøhet. Madelen støttet henne etter beste evne, men var i dårlig humør så hun sa lite.

Det var fire av dem. "Der er hora som kalte meg femi."

Hevnlysten hadde hardnet ansiktene deres. De gikk målrettet mot jentene og stilte seg rundt så de ikke kunne slippe unna.

Madelen sa fremdeles ingenting, men sinnet begynte å koke i henne. "Den feite hora skjønner ikke at hun burde være fornøyd med at jeg prøvde å være grei med henne." Grensen var nådd. Hore og feit var fornærmelser nok, at det skulle være en tjeneste å bli lagt an på av en glattpolert guttevalp, var rett og slett for mye. Synet snevret seg inn for henne. Alt hun kunne se var ansiktet på denne selvgode marken. Det pep i ørene på henne. Det overdøvet heldigvis all annen lyd. Blodsmak fylte munnen hennes, raseriet overtok kontrollen.

Beinet hennes skjøt ut og traff ham rett i navlen. Idet han bøyde seg fram i smerte, føk kneet opp og møtte nesen hans. Blod sprutet ut over ansiktet og klærne hans. To blodspor rant nedover leggen på nylonstrømpene hennes. Blodsmaken spredte seg i hele hodet. Raseriet så ut til å vokse med blodflekkene, og selv om han nå lå på bakken, fortsatte hun å sparke løs – i magen, i brystet, i ansiktet. Han gryntet, forsøkte å verge seg med armene, men det virket ikke lenger som det var noen kraft i dem. Hun bøyde seg ned, tok tak i kragen hans og løftet ham halvt fra bakken. Hveste noe til ham. Hun husker ikke hva. Stine oppfattet det heller ikke, men det svartnet for henne da Madelen tok tak i øret hans og vred og dro i det. Han skrek desperat og klorte etter hånda hennes – uten å kunne gjøre noe for å redde øret. Hun slapp ham og sparket ham en siste gang brystet, som et slags punktum. De tre andre stirret med rådvillhet skrevet over hele seg. Dette var så langt unna planen at de ikke ante hvordan de skulle gripe det fatt. Stine hadde satt seg på en steintrapp like ved og hadde hodet i hendene. Så løp de. Om det var empatien for han som ble etterlatt, eller om hun rett og slett ble for sliten, vet jeg ikke, men raseriet dabbet av. Andpustent lente hun hendene på knærne. Hun så framfor seg som om hun så ham for første gang.

"Å faen." Hun så seg over skulderen. "Vi burde stikke."

Raskt tuppet hun av seg de høyhælte skoene og plukket dem opp idet hun løp forbi. Stine løp, etter beste evne etter, med sine hæler fremdeles på. Bak dem var de få damene som ikke hadde forsvunnet, travelt opptatt med å studere skotupper og negler. Noen ganger har den dama mer flaks enn det som burde vært mulig. De hadde ikke kommet lenger enn rundt et par hjørner da et kjent ansikt i en mørk Audi kom mot dem. "Erik!", nærmest jublet hun. De kastet seg inn i bilen. Han så granskende på dem i speilet. "Hva i alle dager har dere drevet med i kveld?" Madelen lente seg fram mot ham og sa halvhøyt at det var best å ikke spørre om detaljene. I hånden knuget hun noe rødt og knudrete. Til Stines forundring så det ut til at han slo seg til ro med svaret. De kjørte forbi stedet det hadde skjedd. Både ambulanse og politi var der allerede. Det var for mye folk der nå til at en kunne se om han lå der fremdeles. Stine snudde seg vekk, livredd for å bli gjenkjent. Madelen lente seg avslappet tilbake. I munnviken lekte et selvtilfreds smil, som fikk Stine til å grøsse. "Hvor skal jeg kjøre dere da? Kanskje du har tid til å bli med meg en tur?" Stine syntes det var vemmelig, måten Madelen smeltet da blikkene deres møttes i speilet. Hun nikket og gav ham adressen hjem til Stine. Hun fiklet med vesken. "Vi har sikkert forstyrret planene dine. Vi kan ta en taxi herfra, vi." Han smilte avvæpnende til henne. "Jeg skulle bare plukke opp en … venninne. Men det er avlyst nå." Det selvtilfredse smilet kunne hun ha spart seg. De må ha kommet tilbake, disse "vennene", og kjent henne igjen da de kjørte forbi. Jeg har naturlig nok ikke alle detaljer om hva som foregikk hjemme hos Erik den kvelden, men ryktet skal ha det til at da politiet kom for å hente henne, var hun lenket til taket i tykke kjettinger, helt euforisk i blikket. Blodstrimene rant nedover ryggen og lårene hennes, og hele hånda hans var … nåvel, jeg har jo ikke oversikt over hvem som får tilgang på denne blekka, så det er vel best jeg ikke går nærmere inn på det. Egentlig skulle hun nok kanskje havnet i fengsel for det der. I stedet ble hun dømt til terapi, for å lære å tøyle sinnet. Ikke aner jeg hva dommeren tenkte, det virker jo litt vel mildt. Ryktene skal ha det til at hun og dommeren tilfeldigvis møttes på Bennys, på et treff for folk med forkjærlighet for kjettinger og slikt. Vel, jeg skal ikke spre detaljene i DET ryktet, men du kan vel tenke deg hva de sier at skjedde. Uansett, det var et par år siden. Hvis du vil vite hva hun gjorde i år, må du nesten lese «Blodsmak - en historie om hevn». Den fås på din lokale bokhandel, eller på Boldbooks.no.