© 2016 Sigrid Olsen. Produkt laget av Emils WebBod og wix.com

bare en liten skitur



 

 

Petter skulle bare ut på en kort skitur, hadde han sagt, før han kysset henne. Han hadde smilt takknemlig da han kledde på seg den hjemmestrikkede luen hun hadde overrasket han med. Så hadde han forsvunnet ned bakken fra hytta med et par kraftige stavtak.

Hun lukket døren. Endelig skulle hun få lese «Paradisbakken» av Marit Reiersgård. Petter hadde kjøpt den til henne uken før de dro på påskeferie. Han hadde spøkt med at «Paradisbakken» var et fint navn på hytta.

Hun gledet seg til å slenge seg ned i sofaen og kjenne lukten av ny bok. Bøker lukter forskjellig hadde hun nevnt for Petter en gang, men han hadde sett på henne med et blikk som hun tolket som: «Du er gal-blikk»
Hun nappet med seg boken som lå klar på bordet og krøp opp i hjørnet på sofaen. Etter et par kapitler satte hun på middagen og leste videre. Petter skulle komme tilbake om én times tid. Hun tittet på klokken, sjekket potetene og helte av vannet. Turen tok lengre tid enn forventet, sausen hadde begynt å tørke inn. Hun slo av gassblussene og satte seg i sofahjørnet igjen

 

Camilla våknet av et smell. Boken hadde glidd ut av hendene hennes. Hun så seg rundt i hytta, blinket med øynene og satte seg opp.  Skumringstimen gjorde lystet dunkelt. Det knaket i snøen utenfor. Føtter tråkket i den kramme snøen. Det var mildt ute. Påsken var sen i år. Hun reiste seg og åpnet døren.
«Petter», ropte hun. «Middagen blir kald. Hvorfor er du så sen?»
Hun ventet på svar.

«Petter, dette er ikke morsomt. Hvor er du?»

Hun ble stående å lytte. Skrittene hans hadde vært så tydelige. Hun var sikker på at det ikke var en drøm. Hun slo nummeret hans på mobilen. «Abonnenten har slått av mobilen, eller befinner seg utenfor dekningsområdet», kunne en dame fortelle.

«Nå går jeg inn og spiser. Så får du bare være ute og leke gjemsel. Dette er absolutt ikke gøy, om det er det du tror!» ropte hun.  

Hun slamret døren bak seg. Ventet at han ville gi opp og komme inn. Leke gjemsel nå var absolutt ikke noe hun orket å være med på. Hun slo på gassen igjen. Sausen boblet. Hun stirret ned i boblene. Små lavadråper ploppet opp i midten av boblene, hun bannet og skrudde av gassen igjen. Kastet et sint blikk på bordet hun hadde dekket med påskeduk, gule stearinlys og rødvinsglass. Hun grep det ene glasset og flasken på vei forbi bordet og slo hoften i bordkanten.

«Drittsekk», brølte hun.
Tilbake i sofaen åpnet hun flasken og helte glasset breddfullt. Drakk seg ned i halve glasset før hun hentet middagen. Hun stirret mot døren mens hun tygget langsomt. Drakk desto fortere, og snart var glasset tomt. Hun helte i på nytt. Ventet.

Stillheten når man venter på noe er det verste, tenkte hun og satte på den gamle platespilleren Petter hadde arvet og insistert på å ta med til hytta. LP-platen surret rundt. Gamle Beatlesmelodier var bedre enn ingenting. Vinen gjorde at hodet også snurret. Hun ringte flere ganger og sendte sms-er til pekefingeren verket.

Irritasjon hadde gått over til bekymring like før vinflasken var tom. Hun la seg tilbake i sofaen. Glemt var «Paradisbakken» som lå på gulvet. Hun lå med mobilen i hånden. En melding tikket inn. «Beklager, møtte en gammel kompis. Dro innom hytta hans for en øl. For mørk. Glemte tiden. Blir her til i morgen tidlig. Skal gjøre det godt igjen med god frokost. Petter.»
Hun orket ikke å svare, tømte vinglasset i et slurk og la seg ned igjen og sovnet.

Hun våknet av at det knirket i snøen utenfor.

Det var mørkt. Camilla listet seg bort til vinduet. Dro gardinen forsiktig til side og tittet ut. Var det nye fotspor i snøen? Hun gikk bort til døren, åpnet den, og prøvde fortvilt å se i mørket. De høye slanke trestammene var alt hun så. Hele Lomsjødalen var full trær som ikke gjorde annet enn å stengte for all utsikt.
Drittrær. Kan ikke noe bare ta en motorsag og meie dem ned? «Meie» med motorsag.

«Petter!», ropte hun.
Først svakt. Så høyere, og til slutt så høyt hun kunne. Mørket ute kom krypene innover henne og hun kjente kulden av natten.
Klokken på mobilen viste 04:14. Hun lukket døren og slo nummeret til Petter.
«Abonnenten …»
Et kjølig skjær la seg over hytta. Hun ble stående å høre på meldingen. Stirret helt til mobilen fadet ut. Så kledde hun av seg og la seg i sengen.  

Klokken ni våknet hun. En lyd hadde vekket henne. Fugleskrik? Hun grep etter mobilen. Hun rakk akkurat å se at ingen hadde ringt, eller sendt melding, før skjermen gikk i svart. Mobilen var død. Hun sto opp, fant håndvesken, og stakk hånden nedi for å få tak i laderen. Pengeboken, sminkepungen, noen gamle kvitteringen – ingen lader. Hun tømte innholdet på bordet.
Laderen, hvor la jeg den?
Hun skrek iltert da lilletåa traff i boken på gulvet mens hun lette under de gamle ukebladene på bordet. Boken hun skulle hygge seg med, lå og hånte henne, følte hun. «Marit, du som skriver så bra krim, hjelp meg», sa hun høyt.
Hun falt sammen på sofaen etter å ha sjekket hele hytta. Laderen var borte. Petter var borte. Telefonen var død.

Gjøkuret på veggen slo ti slag. Camilla kjente den ugne kvalmen. Hun måtte finne Petter. Hun tok på seg skiene og fulgte sporet hans. Snøen kladdet under skiene. Det var litt regn i luften. Hvorfor hadde de kjøpt en hytte ute i granskauen? Ingen naboer, ingen vei – ingenting. Jo, hun visste det. Det var den eneste hytta de hadde råd til. Petter hadde vokst opp i traktene, på en gård i nærheten. De hadde møtt hverandre for et år siden, etter hver sin kostbare skilsmisse. Penger var et desperat behov de begge hadde.

 

Hun stoppet. Løypa delte seg. Hvilken vei hadde han gått? Høyre eller venstre?
Klamheten krøp inn i klærne hennes. Fukten trakk inn i huden, inn i kroppen og la seg som en ondskapsfull snerk. Fikk henne til å tenke på den ekle snerken som ligger på kakaoen du glemmer å drikke.

Hun valgte venstre, men etter noen kilometer innså hun at det var nytteløst. Løypen fortsatte oppover mot høyden. Ikke et eneste menneske hadde hun møtt. Ingen å spørre om å låne telefon. Hun snudde. Ansiktet var vått. En blanding av regn og tårer rant nedover kinnene. Bilen. Selvfølgelig. Den sto parkert to kilometer nedenfor hytta.
Hun fulgte sporene og armene fikk nye krefter da hun så den blå Volvoen. Hun kjente på døren. Låst.

Hun gikk tilbake til hytta for å hente nøklene. Petter hadde hengt dem på kroken ved siden av døren.
At hun ikke hadde tenkt på det før. Vinen hadde sløvet henne.

 

Hun strakte hånden opp uten å gå over terskelen. Kroken var tom. Hun trådte over terskelen, stirret på den tomme kroken. Kjente fukten av de klamme klærne mot kroppen.
Hva faen er det som skjer?
Petter har tatt både laderen og nøkkelen og forlatt meg her oppe i «ingensted».

Camilla så seg rundt. Følte at noen fulgte med på hva hun gjorde. Hadde noen vært i hytta? Hun forsøkte å tenke.
Var alt som da hun forlot hytta?
Hun så seg rundt. Det var da hun oppdaget den. 
«Paradisbakken» lå på bordet med baksiden opp.
Den lå fremdeles på gulvet da jeg gikk. 

Hun listet seg bort, forventet at Petter skulle dukke opp og overraske henne, men ingenting skjedde. Baksideteksten var understreket: Flere av ordene var satt i klamme og overstrøket:
(«Det er nesten 25 år siden) Camilla (Carlsen) ble funnet drept ved stien i det lille skogsområdet midt i Paradisbakken. Saken ble aldri oppklart»

Camilla ble funnet drept …
Hun klamret seg til bordet. Hun visste at Camilla i boka ble voldtatt først. Ingen hadde funnet morderen.

Hvem er Petter? Hva vet jeg om han?
Hun hadde ikke møtt noen i familien hans. Han var en av disse mennene som ikke snakket om seg selv.

Tunge skritt på trappen vekket henne fra tankene. De lignet ikke på Petters skritt. Hun så seg rundt etter et gjemmested. Det eneste var soverommet, men det var dødsdømt å gå inn dit. Vinduet var bare en glugge på veggen. Badet hadde ikke vindu, og låsen var en krok.
Bak ytterdøren var den eneste løsningen.
Kunne hun klarer å låse den?
Hun listet seg de fem skrittene bort til døren, men i det samme hun tok i nøkkelen gikk dørklinken ned. Hun slapp nøkkelen og stilte seg helt inntil det grove furupanelet. Lukket øynene og ba til Gud om at den som kom inn ikke lukket døren bak seg slik at døren gjemte henne de sekundene hun trengte. Døren gikk langsomt opp. Camilla lukket øynene et sekund, ventet på å bli oppdaget når døren ble lukket. Det neste som skjedde var overraskende, og hun kunne ikke tro hvor heldig hun var. Døren ble stående åpen, hun hørte skrittene gikk over gulvet mot soverommet.
Idet døren inn til soverommet laget den kjente knirkelyden, listet hun seg fram. Først tittet hun forsiktig og så ryggen til mannen. Hun kjente han ikke – klærne var helt ukjent.
Mer fikk hun ikke med seg før hun var ute på trappen. At hun var påkledd da hun hørte skrittene var flaks. Og flaks var ikke det Camilla hadde hatt mest av i livet. Ute sto skiene klar slik hun hadde forlatt dem. Et par andre ski lå på bakken like ved, og hun ga dem et kraftig spark. Skiene seilte som to forvirrede planker i en foss og forsvant. Godt det var bakke fra hytta og ned mot parkeringen, tenkte hun.
Hun var en god skiløper, det gikk ikke mange minuttene før hun hadde kjørt ned bakken og den som var i hytta ikke kunne se henne Hun valgte løypa ned til parkeringsplassen, hadde allerede bestemt seg for å følge bilveien nedover. De hadde kjørt oppover langs et vann som Petter kalte «Savalen». Hun visste at det var noen få hytter og gårder langs veien. Nå angret hun på at hun ikke hadde fulgt med på hvor de kjørte.
Til slutt måtte hun vel finne noen som kunne hjelpe. Hvor langt det var til Alvdal, som de hadde passert før de svingte av hovedveien, hadde hun igjen anelse om. De hadde kjørt en godt stykke videre etter det.
Petters bil sto fremdeles på parkeringen, men hun stoppet ikke, fortsatte å stake. Armene verket. Veien var smal, og enkelte steder lå grusen oppå snøen. Hun kjente skiene nappe, og gråt nesten ved tanken på at de nye skiene ble ødelagt.
 
Bilen kom stille bak henne. Hun skvatt da den stoppet ved siden av henne. Vinduet på passasjersiden åpnet seg, og mannen spurte om hun skulle langt.
 – Du ødelegger skiene, sa han. – Vil du sitte på?
Mannen var tykk. De tunge øyenlokkene la seg over øynene hans. Hånden han holdt på rattet hadde små hull ved leddene, som på babyer. Håret var langt og ustelt. Han hadde overraskende liten munn til å være så stor. Han smilte, åpnet døren og gikk ut. Med tunge langsomme skritt fortsatte han bak bilen og åpnet bagasjerommet.
 – Du kan legge skiene her. Skal bare …
Han tok av hattehyllen.
Hun bestemte seg fort.
 – Takk, jeg skal bare ned til sentrum. Er det en lensmann eller politi her? Min samboer kom ikke hjem etter en skitur, sa hun forklarende. – Han ligger kanskje skadet et sted.

De kjørte lenge før de var nede i Alvdal. Han stoppet utfor lensmannskontoret.
 – Du skal være glad for at det er tirsdag, sa han og løftet ut skiene og stavene.
 – Hæ, tirsdag? Hvorfor?
– Eneste dagen det er politi i Alvdal. Ellers måtte du dratt til Tynset.

 

Hun fortalte hele historien. Så måtte hun starte på nytt. Hun fortalte at det var første gang hun var her. At de hadde kjøpt hytte, og at Petter var borte. Da hun hadde snakket ferdig lente politimannen, som hadde presentert seg som Sagstuen, seg bakover i stolen og så på henne, unnskyldte seg, og forsvant ut døren. Hun ble sittende. Kjente kulden fra de våte klærne, og hutret.

Døren gikk opp og politimannen var tilbake. Han hadde hentet en mappe. Han satte seg ned, kremtet og bladde i mappen.
– Hvilken hytte, sa du?
– Veiene her har jo ikke navn, sa hun og kjente håpløsheten klaske henne i hodet. – Hytta eies av meg og Petter Håkonsen.

Han klikket på tastaturet.
 – Kartverket og Petter Håkonsen mumlet han. – Petter er herfra? Ja, her er den.
Han så på henne.
– Petter Håkonsen kjøpte den i januar, ja. Sammen med Camilla Ihlen. Det er deg?
Camilla nikket.
– Stemmer
Hytta var innblandet i en stygg sak for, la meg se, for seks år siden. En jente ble funnet død i den hytta. Eieren hadde leid den ut, og var ikke der selv. Jenta var drept. Først voldtatt.
Camilla lukket øynene. Kjente at kulden krøp enda lenger inn i kroppen hennes. Hun hakket tenner.

Han så på henne.
– Kaffe?
Hun nikket, usikker på om stemmen virket.

En fastboende ble først mistenkt. En original fyr som bor like i nærheten av hytta. En overvektig fyr som bruker dagene til å kjøre rundt, og å spise.

– Liten munn, mange haker og feite hender? spurte Camilla og så for seg mannen som hadde kjørt henne ned til Alvdal.
– Du har møtt han, forstår jeg, sa Sagstuen.

Hun nikket og fortalte at han hadde stoppet og kjørt henne. Det eneste menneske hun hadde sett, bortsett fra han som skremte henne fra hytta.
– Mordet er ikke oppklart, sa han mens han flyttet pennen fra høyre til venstre hånd og tilbake igjen.
– Camilla Rud hadde vært død i flere dager før hun ble funnet.
– Camilla? hvisket hun. – Camilla?

De hadde lett etter Petter hele dagen. Savnetmelding var gått ut på radioen, og Facebook hadde eksplodert i savnet-bilder.
Camilla hadde tatt inn på et rom på Sandli overnatting. Det eneste rommet som var ledig. Påsketuristene elsket skiløypene og strømmet til Alvdal hver påske.
Sagstuen hadde kjørt henne opp til hytta slik at hun kunne hente tingene sine. Og for å sikre spor. På skituren opp fra parkeringen grudde hun seg til å se igjen stedet, og grøsset da hun fikk øye på hytta.
Fotsporene som de hadde sett på vei oppover stoppet på trappen. Mannen som skremte henne hadde gått til fots i skiløypa ned til veien. På veien ville sporene være umulig å følge.
Politimannen fikk melding om at hundepatruljen ikke kunne komme før neste dag idet de gikk opp trappen.

 

Tilbake på Sandli hadde vertinnen hengt klærne hennes til tørk, og servert middag på rommet. Da Camilla åpnet pengeboken, hadde vertinnen ristet på hodet og rynket pannen, før hun forsvant ut av døren med den tomme tallerkenen.  
«Best å være forsiktig» hadde Sagstuen sagt. «Hold deg på rommet. La ingen se deg. Ikke snakk med noen», hadde han formanet henne.
Camilla stirret på mobilen. Hun hadde lånt lader av den hyggelige vertinnen. Hun sjekket Facebook, og leste alle kommentarene. Bildet av Petter som smilte mot henne fikk henne til å gråte. Mange var ute og lette. Hun torde ikke kommentere noe. Hun la seg på sengen og sovnet, selv om hun forsøkte å holde seg våken.

Camilla våknet av at det banken på døren. Hun gikk bort og åpnet, men sjekket først hvem det var. Det var Sagstuen. Han bar på en handlepose. Han ba Camilla om å sette seg. Petter var funnet, kunne han fortelle. Hundepatruljen hadde funnet han.
– Et trist syn, sa han og tok opp en gjennomsiktig pose fra bæreposen han hadde med.
I posen lå en strikkelue.
 – Kjenner du denne igjen? spurte han.

Camilla stønnet. Sengeteppet var det eneste hun hadde å holde i og hun løftet det opp og holdt det rundt seg. Stirret på lua. Maskene var revet opp som om noen hadde tygget på den.
– Petter? spurte hun. – Var han? Mer klarte hun ikke si før stemmen forsvant i et hikst.

Sagstuen nikket.
 – Kondolerer, sa han. – Ja, vi tror det kan være ulv. Det er for brutalt å si det, men jeg kan ikke …. Han stoppet. – Jeg kan ikke lyve om det heller.
 – Mannen i hytta, da? Hvem var han?
Hun kjente at kroppen ble varm og lot teppet skli ned.
 – En nabo som ville besøke Petter, svarte han. – Han meldte seg da han så Facebook-statusen. Ville bare hilse på. Han forsto ingenting da skiene var borte.
 – Vet du hva som skjedde med Petter? spurte hun.
 – Det vet jeg ikke, svarte han og nikket. Vi har ikke funnet vennen han var hos i går. Vi vet heller ikke om det har skjedd noe kriminelt med Petter. Han kan ha falt, fått hjerteproblemer, hva som helst. Vi vet ikke mer før obduksjonen er utført. Men … han holdt inne.
– Men gjentok han. Det kan være vanskelig …

Camilla ristet på hodet. Han stoppet å snakke. De så på hverandre med øyne som sa det de begge tenkte. Det banket på døren.
Camilla ropte:  – Kom inn!
Vertinnen kom med kaffe og kake. Hun smilte trist mot dem og skjenket kaffe. Så rettet hun opp ryggen og så på lensmannen.
– Dere må finne ut hvem morderen er. Seks år og ingen er funnet skyldig. Det går en morder løs. Hele bygda er mistenkt, og stakkars Petter. Han var bestandig så snill.
Hun tørket øynene som rant over av tårer.
– Petter falt på ski. Vi vet ikke mer, sa Hans. – Det er naturlige årsaker. Vi får tro det.
Vertinnen snøftet og snudde seg mot Camilla, smilte oppmuntrende til henne.
– Petter var en snill gutt, sa hun og lukket døren bak seg.
De satt stille og drakk kaffe. Kaken smakte hjemmebakt, men Camilla orket ikke å spise.
– Hva med laderen som ble borte? Hva med bilnøklene? Fant dere bilnøklene? Ulven …

Sagstuen ristet på hodet.
Hun hikstet. – Ulver tar ikke nøkler, gjør de vel?
– Nei, nøklene var ikke der. Vi sjekket med metalldetektor. Ingen nøkler. Vi søkte over et stort område. Det var lett å se hvor han hadde gått. Han gikk utenfor løypa. Opp mot Geitryggen. Ingen går der han gikk. Skjønner ikke hvorfor han valgte den ruten.
Hun ville spørre om hvem som hadde skrevet på baksiden av boken, men noe holdt henne tilbake. Istedenfor spurte hun:
 – Hvem har nøklene? Jeg lette over hele hytta. Og hvorfor banket ikke naboen på før han gikk inn? undret hun. – Alle banker på, eller roper. Du går ikke inn i en hytte og styrter rett inn på soverommet. Gjør du?
 – Han er sjekket ut av saken, alle her er sjekket ut av saken, sukket Sagstuen. Dessuten meldte han seg selv. Ingen morder forteller at de har vært på åstedet om de er skyldig.
Hun lukket øynene og forsøkte å tenke. Noe skurret.
 – Skiene, sa hun. – Fant du skiene hans?
 – Nei, de får han finne selv, svarte Hans.
 – Vet han at dere ikke har skiene? Det er jo derfor han meldte seg. Han vet jo at skiene hans var der. Det er det fellende beviset. Derfor meldte han seg.
Politimannen drakk en slurk av kaffekoppen.
– Tror ikke han hadde andre planer om å besøke Petter. Og det er ingenting som knytter han til mordsaken for seks år siden. Han er allerede sjekket ut av den saken. Det ble funnet rester av sæd den gangen. Alt tyder nå på at Petter kan være den skyldige, la han til. Kanskje han hadde planer med deg også? 
Camilla mistet nesten kaffekoppen.
– Petter?
– Ja, han har aldri vært sjekket i forbindelse med Camilla-saken. For seks år siden var det ingenting som tydet på at han var i nærheten. Men det betyr jo ikke at han ikke var her. Beklager å si det, men du hadde kanskje blitt hans neste offer om han ikke hadde mistet livet i ulykken. Du fortalte om laderen om nøklene som ble borte. Du hørte skritt utenfor i går kveld. Noen som lusket rundt. Han hadde god tid til å skrive i boken. Det var sikkert han du hørte. Tenker han syntes det var morsomt å skremme deg.
Camilla nikket langsomt. Hun så for seg Petter, en annen Petter enn hun kjente.
Var Petter en morder?
Hun hadde hørt om seriemordere som levde et helt vanlig liv med kone og barn, samtidig som de myrdet den ene kvinnen etter den andre. Kona ante ingenting.
– Kan du være så snill å gå? spurte hun. – Jeg er helt utslitt og trenger å hvile.

Politimannen reiste seg straks, sa god natt, og lukket døren. Hun låste og satte på sikkerhetslenken.

Så gikk hun bort til håndveska og tok fram boken. Den lå trygt i en brødpose i tilfelle det var fingeravtrykk på den. Hvorfor hadde ikke Sagstuen spurt etter boken? Det var et viktig bevis. At han ikke tok med boken, var det første som hadde overbevist henne om at det var noe «rart» med han. Hun elsket å se på CSI og visste at boken ville blitt undersøkt nøye når det var snakk om mord. At det var helt utenkelig at en politimann glemte den. Med mindre han hadde en god grunn.
Petters fingeravtrykk, og hennes, var på boken, men hva med Sagstuens?
Han hadde sett på henne med et merkelig blikk. Et overtalende blikk, og nikket at hun skulle være enig i alt han sa, mens han la fram sin teori om Petter.
Hun hentet toalettpapir, trykket det forsiktig ned i kaffekoppen Sagstuen hadde drukket av, for å tørke opp resten av kaffen. Så fant hun en ny pose, løftet koppen forsiktig med en penn. Kanskje han trodde planen var vanntett, og at ingen ville mistenke han, og ikke vært forsiktig nok? Camilla visste de små tingene kunne bli de største, i krimsaker.
De små bevegelsene kroppen gjorde automatisk. Øynene som flakket. Hodet som nikket ja når munnen sa nei. De usagte ordene i luften. Alle var tegn som var vanskelig å bevise. Men de fysiske bevisene som fingeravtrykk kunne ingen bestride. Hun la koppen forsiktig i den store håndveska sammen med boken. Nå var det bare å få sjekket det når hun kom på jobb. Hun hadde «glemt» å fortelle til Sagstuen at hun nettopp hadde fått jobb på krimteknisk avdeling i Kripos. Endelig skulle Camilla Ihlen få rettferdighet. Og Petter. Morderen skulle tas.


Forfatter: Sigrid Olsen