© 2016 Sigrid Olsen. Produkt laget av Emils WebBod og wix.com

October 28, 2019

September 16, 2017

September 6, 2017

August 20, 2017

Please reload

Siste innlegg

TRIPPELGJENGEN OG SJØMANNENS GÅTE

July 23, 2017

1/9
Please reload

Utvalgt innlegg

Der ute hvor hverdagen beveger seg

 

 

Les dette festlige romanutdraget. Jeg skal stå først i køen når boken er ferdig. Makan til karakterer.  


Mor ringer. Far og onkel Sveinung kommer i bryllupet til Lars, sammen som et par. Stemmen hennes høres ikke så glad ut. Jeg lurer på om noen av dem kommer i lilla dress. Jeg har aldri sett far annet enn i svart dress og hvit skjorte.
Men det ville ikke overraske meg. Hun minner meg igjen om at jeg burde ha med meg noen i bryllupet. Et følge av den kvinnelige sorten. Jeg ser for meg Langelars som brudgom. Lange, flinke Lars. Han som tegner høye og lave hus ved hjelp av arkitekthjernen sin.  Jeg ser ham for meg i smoking, en svart en. Buksen er for kort i beina. Han har en blomst som kikker opp av brystlommen. En tulipan. Kanskje han kommer til å ha små svetteperler på skallen? Hodet hans ser forresten ut som om det har vokst seg gjennom håret. Mor sier at onkel Sveinung og far kommer en uke før bryllupet og at de skal bo hjemme hos meg. Ja vel sier jeg, for hva annet kan jeg si? Det føles som om hun ønsker jeg skal nekte dem adgang. Som om hun forventer det. Det er den lange stillheten i telefonen som gjør at jeg føler det sånn. Jeg hører henne puste anstrengt mens hun venter på ordene mine. Hun blir nok lei av å vente for det kommer ingen slike ord som hun ønsker seg fra meg. Dessuten skifter hun samtaleemne. Mor sier at Lars ønsker seg en kunsthund til bryllupet. En kunsthund av porselen og jeg tenker at jeg må selge en kjøkkenstol på Finn for å få råd. Jeg ser bort på stolene. Det står to der, en på hver side av bordet. Jeg ser for meg at Astrid sitter der og spiser frokost. Hun spiser bløtkokt egg. Konsistensen på eggene er perfekt, det er jeg som har kokt dem. Hun spiser bare ett.

Det er på grunn av kolesterolet, sier hun. Og hun vil ikke høre om at hun gjerne kan spise to egg. Det er ikke farlig å spise to egg, Astrid, sier jeg. Men nei, hun vil bare spise ett. Men hun vil gjerne ha en sild etterpå. Så smiler hun til meg og spør om jeg vil danse en vals i stuen. Eller kanskje tango. Om hun kan være min pluss en i bryllupet? Det er henne en ære, det sier hun. Takk, sier jeg, tusen takk. Du er så pen Astrid, så nydelig. Snart mimrer vi om vårt første møte på Nav og sier tenk at det var slik vi møttes. Mor kremter i telefonen.

-Hørte du hva jeg sa? Han ønsker seg en kunsthund! Den må være blå. Det er helt nødvendig at den er blå, hører du? Du må kjøpe en til han, forstår du? Det ville være skammelig om du kom uten presang.

Astrid sier at vi godt kan reise til Hellas. Til sommeren. Kreta. Hun vet om en leilighet der nede, sier hun. Om jeg har flyskrekk? Å nei da, svarer jeg, ikke så mye som et fnugg. Astrid innrømmer at hun er redd for å lande, hun må kanskje holde hånden min, sier hun. Jeg viser henne hånden min. Holder den opp, beroliger henne, hun kan selvsagt holde meg i hånden. Hun kan til og med holde begge hendene om hun vil. Det vil hun, sier hun mens hun smiler og ser lettet ut. Mor høres avsindig ut der inne i telefonen. Hun roper nå. Hun vil vite hva jeg har spist til middag. Om jeg har spist kjøtt. Mor ønsker at jeg spiser kjøtt, sier hun. Det er bra for depresjonen. Depresjonen, som har gått i arv, generasjon etter generasjon helt fra min gamle tipp tipp tipp oldefar, Lorensius. Astrid lurer på om jeg tror vi må nødlande på Kreta. Jeg svarer at jeg ikke tror vi må det. Jeg ser for meg at hun reiser seg fra kjøkkenstolen. Hun strekker seg fornøyd ut som en katt og så kaster hun hodet bakover og litt fremover slik at det askeblonde håret hennes legger seg i perfekte formasjoner rundt ansiktet. Astrid sier at hun skal vende seg av med kjøtt. Hun gleder seg faktisk. Alt kjøtt smaker så likt, hun har spist seg lei. Nå skal vi være pesketarianere sammen, sier hun. Du og jeg, Jakob, sammen vi to.

La oss dra på fisketur i trejollen din. Hun snur seg og ser ut vinduet, sier det er stille på fjorden, la oss dra nå. Etter fisketuren skal vi bade nakne på svabergene.

Det gleder hun seg til, sier hun. Astrid gleder seg til jul. Tenk når det blir jul, sier hun, etter at vi har åpnet pakkene skal vi krølle oss sammen under teppet og spise Kvikk Lunsj og høre på radioen. Nattønsker, juleversjon. Når vi blir gamle, hun trekker pusten dypt og andektig, når vi blir gamle skal vi dele sten. Etter vi er døde. Vi skal hvile sammen. Navnene våre skal være skrevet på samme sten. Til minne om oss. Astrid og Jakob hviler her. Sammen for alltid. Selv døden skilte dem ikke ad.

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Følg oss