top of page

KLIMAFLYKTNING


Forfatter: Sigrid Olsen

Nordavinden blåste rundt hushjørnet i en slik fart at pusten hennes stoppet. I angst for å bli angrepet av diverse flyvende gjenstander snudde Berit og løp tilbake, inn i vindfanget. Vinden vrengte ytterdøren ut av hånden hennes og smalt den i veggen så panelet ristet. Det var bare et spørsmål om tid før nordavinden fikk ønsket sitt oppfylt, vrenge døren av hengslene og fly av sted med den. Berit holdt fast i karmen og grep om håndtaket. Så dro hun døren hardt til seg. Samtidig tok vinden tak, ga døren fart og blåste den igjen. Dørkarmen ynket seg i sammenstøtet. Berit som akkurat hadde sluppet taket rundt karmen, priste seg mer enn lykkelig. Døren ville ha knust hånden hennes. 

Hun hadde vært på vei til festlokalet, men utelivet måtte vente. Hun så seg i speilet i det lille vindfanget. Håret sto rundt henne som på et lykketroll fra 70-tallet. Kinnene var røde, øynene oppspilt som om hun var vitne til et mord begått ti sekunder tidligere. Sminken rant nedover kinnene. Hun hadde brukt minst et kvarter på å sminke seg. – Drittvær! Æ ska fløtt!, skrek hun til moren som så forskrekket opp fra strikketøyet. – Æ akta ikkje å bo hær på den forblåste drittøya ett einasta sekund meir. Æ vil sørover. Te go'været. – Blæs det? Moren reiste seg og så ut vinduet. – Du træng ikkje reis dæ opp. Du kan bare se på gardinan. Det blæs gjænnom væggan. Æ ska fløtt ned te Oslo … eller te Kristiansand. Berit forsøkte å få krøllene til å legge seg normalt igjen. – Æ ska bli klimaflyktning.

Moren dumpet ned stolen og plukket opp strikketøyet. – Det e ikkje bærre å fløtt. Du må ha arbei' og hybel. Du må sei opp jobben din. Oppsigelsestid, vett’du. Hun strikket et par masker og så opp. – Berit, vi kjæm te å savn dæ. Tænk dæ om. Sørpå e det finare vær, men det e andre ting dær som ikkje e fint. – Ka da? Ka e det som e så fælt at det e verre enn nordavinden? Æ håll på å bli gal. Fængsel e bedre. Der slæpp dæm å gå ut i orkan for å jobbe og å handle. Æ går å skriv oppsigelsen med én gang. Butikkjobben e’kje bra nok før mæ, uansett.

Berit gikk på rommet sitt og satte seg ved den lille skrivepulten hun hadde hatt siden hun gikk på barneskolen. «Du kan ikkje sett på meir enn en stol av gangen», understreket faren hennes hver gang hun ymtet frampå om ny skrivepult og kontorstol. Selv om hun forklarte at hun måtte sitte bøyd i ryggen slik at den verket etter to minutter, viftet han i luften. «Du ska se at om du får nye møbla, så fløtt du ut likavæl. Ka ska æ å ho mamma me skrivepult? Ingen av oss driv på å skriv nokka.» Der fikk pappa rett, tenkte Berit mens hun skrev oppsigelsen på det blomstrete brevarket. Oppsigelse Æ sei opp jobben min før æ ska fløtt sørover. Det æ håpe e at æ kan slutt i næste vekka før æ har allerede bestæmt mæ før å dra da. Æ kan bærre beklag at det kjæm ørlite brått på, men æ e sikker på at ho mamma kan jobb før mæ te du finn nån annan. Ho sett bærre å strekk likavel. Spørr ho du, æ tørr ikkje. Angåendes at vi e kjæresta så beklaga æ det å. At æ ska fløtt, meine æ. Æ fikk jo jobben før at vi e ilag, men no får du klar dæ me ho mamma så længe, Gunnar. Hilsen ho Berit Olsen.  PS. Førresten så e datoen i dag 29. januar. Hun limte igjen den lille konvolutten og bestemte seg for å levere den på mandag, på jobben. Det ville gå fortere enn å sende brevet med posten. Sender du brev herfra til noen som bor her, må brevet sørover for å bli sortert. «Må sorteres», forklarte postmannen da de diskuterte det en gang. «Du skjønne det», sa han. «Vess æ finn et brev som e posta i rø’kassa med navnet ditt på, kan æ ikkje vær sikker på om det ska te nån annan, på ei anna øy. Med samme navn, meine æ. Det e bærre de som bor sørpå som kan sorter rekti. Dæm har oversekt over heile landet.» Berit var lettlurt, men her gikk grensen. «Du snakka bære tull» hadde hun svart tilbake. Hun sendte en SMS til Gunnar: «Det e et forrykanes vær. Æ kjæm mæ ikkje ut. Det e før fali’. Og dessuten så må æ sei opp jobben min. Du får oppsigelsen på mandag. Æ ska fløtt.» Hun så på mobilen, sukket tungt og la seg ned på senga og blunket vekk tårene som truet med å komme. Gunnar hadde hun kjente hele livet. Hun visste ikke når de ble kjærester, de hadde alltid vært sammen. Drit og dra, sa hun høyt, hoppet ut av senga og ristet av seg surleppa. Det var tross alt hun selv som ville flytte, så hvorfor sippe? Hun dro kofferten frem fra senga. Kofferten var antagelig umoderne allerede for førti siden, men fikk duge. Hun åpnet klesskapet og bestemte seg fort. Tok ut to bukser, tre skjorter og flere av toppene og genserne som moren hadde strikket. Moren var ikke den sprekeste og morsomste, men strikke, det kunne hun. Berit pleide å smugtitte i ukebladene på jobben. De plaggene hun likte, knipset hun bilde av. Moren strikket mer enn villig. De flotteste klærne tryllet hun frem bare ved å se på bildet.

– Mønster? E du gal? Æ vil ikkje bruke pænga på mønster eller å kjøp ukebla’. Mønster e før amatøra, utbrøt moren som bare kastet et blikk på bildet før hun satte i gang. Garn bestilte moren på postordre. Garnnøstene lagret hun etter farge og merke, som i en garnbutikk, og hun holdt oversikt over hver eneste liten tråd. Berit tenkte på hvor fint det var å ha henne som mor mens hun fylte kofferten med morens kreasjoner, de to buksene, skjortene samt undertøy og sokker. Resten kunne hun kjøpe sørpå. Idet hun bandt hyssingen rundt kofferten, fløy døren på rommet hennes opp. Berit hoppet til og skrek: – Mamma, lukk ytterdøra. Det e gjænnomtrækk. E du helt på styr. Du kan ikkje lufte nu.

– Det e mæ, sa Gunnar fra døråpningen. Det dryppet fra håret, klærne, ja, fra hele han. – Rægna det nu?vspurte Berit. – Ka gjør du hær? – Æ sprang hit. Næ, det rægna ikkje. Det va bærre ei båra som blåste over mæ mens æ sleit med å få opp ytterdøra. Gunnar tørket ansiktet med jakkearmen. Vannet fra jakken og ansiktet blandet seg og rant nedover og ble hengene under haken. Berit slengte ei t-skjorte til han. –Tørk dæ med dennan. – Pakka du allerede? Æ som hadde tænkt å fri i dag. Gunnar så på henne med sørgmodige øyne mens han holdt den våte skorten i hånden. Berit kjente hjertet krympet seg og slo hardt med små, små slag. – Æ må det, æ må bort. Æ bli tullat av dettan været. – Æ bli tullat om du reis. Ka ska æ gjør hær uten dæ? Gunnar slapp t-skjorten på gulvet og åpnet glidelåsen til lommen på allværsjakken, blikket var festet på henne. I den sammenbrettede brødposen han dro opp, lå en sort liten eske. Han strevde litt før esken var ute av posen, flippet opp lokket og holdt den fram. – Se hær! Se ka æ kjøpt te dæ sist æ va i Tromsø. Berits øyne så fra ringen i esken, opp på Gunnar og tilbake på esken. Hun løftet hånden og var akkurat klar til å nappe ringen til seg da Gunnar smalt igjen esken med tommelen til hjelp. – Det e en forlovelsesring. Du får han ikkje før du har sagt ja. – Ja? Ja, te ka? – Tel å gift dæ me mæ. Gunnar stakk esken ned i jakken og lukket glidelåsen med en bestemt bevegelse. – E det hær et frieri? Berit satte seg på skrivepulten. Den knakte. Hun ble sittende helt stille. Så ned på den nakne ringfingeren og hvisket at hun måtte reise. At hun kanskje ikke kom tilbake. Derfor hun kunne ikke svare ja. – Bli klimaflyktning du åsså, sa hun og så opp på Gunnar. – Hæ, ka du snakka om? Klimaflyknting? Ka e det? – Nån som reis fra dårli’ vær te bedre vær, svarte hun og kastet på krøllene. – Æ må fløtt. Om vi gifta oss, sett æ fast hær, og når æ sett på gamlehjæmme så sett æ dær å græmmes for sola æ ikkje fikk sett nok a. Og vinden æ fekk førr mye a. Gunnar dumpet ned i senga. Han ble sittende og se på vinduet. Å se ut var umulig fordi vinden blåste sjøen over det lille huset. Hadde de ikke visst bedre, kunne de trodd de satt i den nederste salongen på ferga, i storm over fjorden. Gunnar tenkte lenge. Så lovte han Berit at han skulle vente på henne. Ja, han skulle til og med betale reisen tilbake uansett om hun ville gifte seg med han, eller ikke. Resten av kvelden ble riktig så koselig. Flytteplanene ble ikke nevnt. Moren kokte kaffe og bød på nybakst, som alltid. Når hun ikke strikket, bakte hun. Solen skinte, og havbrisen strøk innover øya noen dager senere. Berit sto klar med kofferten, ventet på Gunnar. Faren kom med pekefingeren og gjentok, for Gud vet hvilken gang, at hun måtte være forsiktig. Moren ba henne om å spise sunt. Berit var ikke sikker, men tørket ikke faren seg i øynene?

Gunnar kjørte henne til flyplassen. Hun ville ta bussen, hadde hun sagt, men han insisterte.

– Enn om det e siste gang æ ser dæ? Enn om du finn dæ en mann der nede? Gunnars stemme var så trist. Det var like før hun ba ham om å snu. – Kjære Gunnar, det e ikkje før å finn mæ en mann. Æ vil finn sola. Han la en hånd på låret hennes og strøk det kjærlig. Den andre lå trygt på rattet. – Husk å ring mæ. Husk at æ kjøp billett me det samme du sei pip. Så sukket han stille. – Æ kjæm te å savne dæ. Skikkelig savne dæ. Berit kunne se at han kjempet med gråten. Hun snudde seg og så ut av sidevinduet. Bort fra han. Det øde landskapet passere forbi, hun kjente gråten i halsen, svelget flere ganger og blunket vekk tårene. På flyplassen gikk det for alvor opp for henne hva hun var i ferd med å gjøre. – Ka om æ ikkje trives? Ka om æ savna dokker før mye? – Da kjæm du berre hjæm igjen, svarte Gunnar. – Æ ska ta imot dæ med åpne arma. Ringen ska æ spar på. Gunnar slapp henne uvillig. Da hun snudde seg for siste gang, så hun at han var sunket sammen som en sauebonde som måtte sende sitt beste lam til slaktebenken for å fylle kvoten. Hun vinket forsiktig og smilte oppmuntrende. Flyet var lite og hoppet nærmest gjennom luften. Hun trakk et lettelsens sukk det landet i Tromsø. Der byttet hun til et større fly. På Gardermoen kjøpte hun kaffe. – To go? spurte mannen bak disken. Hun så forvirret på han. – To go? Det gikk et sekund eller to før hun skjønte at han snakket engelsk. – Ja, svarte hun og smilte forsiktig. Hun måtte spørre seg frem til flytoget. Flyplassen var stor, større enn øya hjemme. På Oslo Sentralstasjon var det flere mennesker enn hun hadde sett til sammen i hele sitt liv. Hun fant den riktige utgangen og tok frem mobilen. Hybelen lå i Pilestredet. Hun fulgte veiviseren på Google Maps og kom snart fram til en stor murbygning med mange vinduer. Hær har nordavind nokka å bryne sæ på, tenkte hun. De neste dagene gikk hun lange turer, så på Slottet, Stortinget og alle butikkene. Butikkene gjorde henne svimmel av glede og kjøpelyst. Kaffebarer med usøkt kaffe fantes på hvert gatehjørne. Men det var trist å drikke kaffen alene. Hjemme, på den lille kafeen, var det alltid noen å snakke med. Hun søkte på mange jobber. En dag ringte en mann fra Menybutikken et par kvartaler unna og avtalte et intervju. Hun tok på seg sin fineste strikkegenser. Mens hun sminket seg og ordnet håret tenkte hun på nordavinden og dens ødeleggelser. – Fesk kan æ nesten alt om, skrøt hun i intervjuet. Mannen tok henne på ordet, testet hennes kunnskaper, og hun gikk ut med kontrakten i hånden. – De fleste som har søkt på jobben i fiskedisken, ser knapt nok forskjell på en torsk og en lammekotelett, hadde han sagt og ledd høyt. – Start i morgen om du kan.

Hun kunne.

En av de første kundene var en velkledd, pen dame med ny-frisert hår.

– Kan jeg få et stykke torsk? spurte damen med lys, lav stemme. – Ka e det du sei? spurte Berit som ikke oppfattet hva hun sa.  Damen pekte med en perfekt rødlakkert negl. – Sei? Nei, jeg skal ikke ha sei. Torsken som ligger der.   – Den dær? Det e torsk, svarte Berit som fremdeles strevde med å høre den lave stemmen.

– Jeg forstår ikke hva du sier, sa damen. Torsk, 500 gram. Er det så vanskelig å forstå? Vet du ikke hva torsk er? spurte hun spydig. Heldigvis høyere nå. – Jo, æ hørte bære ikkje ka du sa, unnskylte Berit seg og kjente rødmen spre seg i kinnene. Drittkjærring, sa hun inni selg selv. Sossekjærring med dyre klær som tror hun kan oppføre seg som hun vil.  – Jeg trodde du så forskjell på sei og torsk. Er du ikke nordfra?, spurte damen sukkersøtt som om Berit var tilbakestående.  – Jau, fesk e æ skikkelig go’ på, ska æ sei dæ. – Torsk, sa damen. Berit veide opp fisken i stillhet. Rakte pakken til kunden og smilte sitt bredeste smil. Smilet nådde ikke lenger enn til munnen, selv om det var aldri så bredt. Hun fant seg ikke helt til rette, som de sa nordpå. Hun savnet den friske luften, den ferske fisken. Fisken i fiskedisken var allerede smågammel før den ble levert. Gunnar ringte hver kveld med nyheter hjemmefra. En enslig, ung mor var flyttet dit. – Du kjenne ho. Marit som gikk i klassen over deg. Ho så så ensom ut at æ ba ho på kaffe i går. Ho ska jobb i butikken når ho får nån te å pass ungen. E det ikkje fint? spurte han. Berit nikket, selv om hun ikke syntes det var fint. – Ka synes du? Du blei så stille, sa Gunnar i andre enden. – Jo, fint, mumlet Berit. – Æ glømt mæ, at vi snakka i telefon. At du ikkje så at æ nikka. Etter at Gunnar ønsket henne en god natt, sto hun og så på telefonen til displayet ble svart. Hun tenkte at slik var livet hennes. Fade ut i svart ... og slukne. Æ kan ikkje reis hjæm no. Dem kjæm te å flir a’ mæ. Jeg trenger luft, sa hun høyt til seg selv. Hun tok på seg kåpen og gikk ut mot Karl Johan. Plutselig stakk noen en tom kaffekopp under nesen hennes. – Please, please. Mannen virket truende. Hun satte farten opp, men han kom etter. – Please, money, please.

– I am blakk, skrek hun og løp fra han. Hun sukket lettet da hun låste døren til hybelen bak seg. Hjemme på øya kunne hun gå alene overalt, tenkte hun. Bortsett fra når nordavinden herjet som verst. Neste dag ville sjefen snakke med henne. Hun kjente at det prikket nervøst i nakken da hun fulgte han inn på kontoret. – Prøvetiden er snart over, sa han og snudde et ark som lå opp ned på kontorpulten, skjøv det mot henne og la en penn ved siden av. – Det er en kontrakt på fast ansettelse. – Fast ansættelse? Hun akte seg bakover i stolen, rettet seg opp. – Æ veit ikkje. Det e vældig snilt av dæ, men æ længte sånn hjæm. Æ har ikkje fått nån venna her, og æ har kjæreste nordpå. Hun tidde. Sjefen strakte frem hånden og grep hennes. – Jeg synes du har vært litt trist i det siste, sa han. – Jeg forstår om du vil reise hjem, men hvor skal jeg finne en som kan så mye om fisk som deg? Planen var at du skulle bli sjef for fiskeavdelingen. Du får uansett høyere lønn nå når prøvetiden er over. Han slapp hånden hennes, gikk bort og så ut av vinduet. Oslogatene var fulle av stillestående biler og eksos. – Jeg forstår deg. Skulle ønske jeg kunne flytte til et lite sted nordpå, og nyte livet. Men … kona mi. Hun elsker byen. Han sukket. – Jeg skulle ønske … Nå var det han som tidde. – Det e så frøktelig dårlig vær nordpå, trøstet hun og kom til å tenke på Gunnars armkrok, kyssene hans og stearinlysene som blafret når det stormet som verst ute. Besøkene på kafeen, vennene. Det var det som var sola i livet hennes. Ikke sola i Oslo som skinte gjennom eksos og dårlig luft. – Gunnar, hvisket hun. Så høyere og mer bestemt i stemmen: – Gunnar, kjæresten min har kjøpt ring. Sjefen snudde seg mot henne. – Jeg angrer allerede før jeg sier dette. Han kremtet og fortsatte: – Berit, jeg tror du bør reise hjem. Men husk. Du har jobb hos meg om du kommer tilbake. Berit reiste seg, tok sjefen i hånden og ristet den. – Takk, æ står han a, sa hun og tenkte på det nordavinden.

Gunnar lovte å hente henne på flyplassen. – Æ gler mæ te du kommer. Det har vært så stusseli’ uten dæ, sa han i telefonen da hun fortalte om flytteplanene. Kofferten var stappfull av nye plagg og gaver. Beltet i flysetet var trygt festet rundt den slanke midjen. Hun lukket øynene. Da flyet lettet, åpnet hun dem og så rett inn i øynene til mannen ved siden av seg. – Hei, sa han.

– Hei, sa hun. – Har du vært på ferie? spurte han. – Næ, æ har vært klimaflyktning, men no ska æ hjæm.



 

Ønsker du å bestille noen av mine bøker? Besøk butikken min.

 

85 visninger

Comments

Rated 0 out of 5 stars.
No ratings yet

Add a rating
Utvalgt innlegg
Siste innlegg
Arkiv
Søk etter tags
Følg oss
  • Instagram Social Icon
  • Facebook Social Icon
bottom of page