Det som ligger dypt begravet. Del 2

Hvem er den døde kvinnen som ligger naken og forlatt i den kalde snøen? Hvem hadde hjerte til å ta livet av henne? Les den spennende fortsettelsen av påskekrimmen. Hver dag i påsken får du et nytt avsnitt.

Forfatter: Wenche Hoel

Roar Kvam var en høy mann. Maskulin. Brede skuldre, sterke ben. Et flott skjegg.

Sigrid gikk bak og betraktet skikkelsen hans litt mer inngående enn hun likte å innrømme for seg selv. Med faste skritt gikk han mot rom 205 og banket på døren.

«Sofie Fiske? Dette er direktør Kvam og lensmann Olsen. Vi skulle gjerne ha snakket med deg.»

Ingen svar.

De brune øynene kikket på Sigrid, som nikket.

De gikk inn.

Rommet avslørte ingen tegn på at noen bodde her. Sengen var fortsatt pent oppredd, ingen personlige gjenstander på bordene. Ingen koffert. I skuffen lå kun bibelen og en reklamebrosjyre for turene til Sjur.

Sigrid kikket gjennom skapene. Tomme.

Som en gammel ringrev, luktet Sigrid at her var det noe som stemte dårlig.

«Vi gjennomsøker rommet», sa hun henvendt til Kvam. De hadde møttes et par ganger før, i forbindelse med offisielle møter vedrørende styre og stell i Trysil. Hun følte seg komfortabel med hans hjelp med å lete etter tegn på at Sofie hadde bodd her. Etter en halv times grundig arbeid, var det bare å innse; rommet var i samme stand som da stuepiken forlot det. «Jeg får teknikerne til å gå gjennom rommet.» Sigrid nikket mot sengen.

«Be dem ta prøver av sengetøy, tepper og det som er. Se om de finner DNA, fingeravtrykk, noe som kan ha blitt oversett. Bare for å være på den sikre siden. Vi fortsetter å lete etter Sophie. Jeg får Hansen til å sjekke på togstasjonen og taxi selskaper, i tilfelle hun har reist. Hermansen kan ta en runde på de andre hotellene og Caravanplassen.»

Kvam nikket dystert.

«Jeg liker ikke dette. Noe her føles ikke riktig.»

Sigrid kunne ikke vært mer enig. Ikke noe hun kunne sette fingeren på, men lensmannens magefølelse ga fra seg et lite spark.

Kvam hadde sørget for at politiet fikk bruke et av møterommene på hotellet.

«Da slipper dere dra ned til politistasjonen», sa han.

«Vi order med mat og drikke. Skulle bare mangle. Dere gjør en jobb for Trysil. Dessuten synes mange av gjestene det er betryggende at dere er her.»

Sigrid svelget den siste biten av rekesmørbrødet. Hun hadde satt et par betjenter til å gjøre rede for gjestene, samt passe telefonen for eventuell ny informasjon fra Åge Antonsen. De ventet også spørsmål fra presse og publikum.

«Si minst mulig», formante hun idet hun igjen satte kursen for resepsjonsområdet.

Der var det fullt av gjester. Nyheten om damen i snøen hadde spredd seg, og det lå en blanding av frykt og nysgjerrighet i rommet.

I mylderet løp Georg rett inn i henne, med Kaia på slep.

«Oj, beklager!»

Kaia ble rød i ansiktet og tittet opp på Sigrid før hun vendte seg mot Georg;

«Der ser du Georg. Jeg sa du ikke måtte løpe her inne.»

Sigrid smilte.

«Det er helt ok, Kaia. Hvordan går det med deg, og hvor er foreldrene dine?»

«Takk, jeg har det bra. Mamma og pappa sitter i peisestua. De drikker te. Jeg passer Georg, men det er ikke lett, for han stikker av hele tiden.»

Sigrid lo; «Du er heldig du, Georg, som har en storesøster som passer på deg. Dere får prate litt med Thilde i resepsjonen. Jeg tror hun har et eller annet spill, bak der, som dere kan låne.»

Barna takket pent og fulgte oppfordringen villig.

Betjent Hansen fulgte hakk i hæl i det Sigrid entret baren.

«Vi får finnet et rolig hjørne og ta en prat med gjestene. Jeg tror de slapper bedre av i de komfortable stolene her, i denne settingen, enn på møterommet.»

Hansen nikket og sendte et lengselsfullt blikk mot øl-tappekrana bak disken.

De to fant hver sin lenestol ved den gamle peisen. I så fint vær ble peisen kun tent på kvelden. Ikke så mye på grunn av nødvendighet, men for kosen. Flammene ga rommet en varm glød, knitring og spraking var en god bakgrunnslyd istedenfor den vanlige musikken en hører i barer. Noe hotellets gjester satte pris på. Hansen tok av vane ildraken og dro litt gjennom lagene med aske, mens Sigrid hentet te og kaffe i baren.

«Hm. Ser ut som den nylig har vært tent. Vel, tatt morgenens begivenheter i betraktning, så trengte de vel litt ekstra varme. Vel, sjef. Er vi klare?» Foran seg hadde de listen over gjestene. Det var ingen organisert innkalling ennå, men en oppfordring til å ta en prat med politiet, i tilfelle man kunne være til hjelp. Selv om en nødvendigvis ikke mente å ha sett eller hørt noe viktig, var det ofte i de, for vitner, ubetydelige detaljer et spor kunne ligge. Dessuten likte Sigrid å se hvem som villig kom og pratet, og hvem som uteble. Det kunne ofte gi noen interessante observasjoner. De tre første sto nærmest og trippet for å snakke med politiet. Mente de hadde massivt med god informasjon og fortalte om hvem som var hvor, og hvorfor de nok ante at vedkommende hadde ugler i mosen, som en sa. Fortsettelse følger i morgen. Klarer du å finne morderen er du med på trekningen av alle bøkene om Trippelgjengen. Eller du kan velge deilig sjokolade fra Den lille sjokoladebutikken om du ikke ønsker bøkene. Delta i konkurransen: Skriv hvem du tror morderen er i kommentarfeltet i bloggen. Kun morderens navn - ingen forklaring.