Det som ligger dypt begravet. Del 3

Her følger del 3 av Wenche Hoels spennende påskekrim. Husk at du kan vinne bøker eller sjokolade dersom du finner morderen. Men ingen av dem hadde egentlig sett den drepte, og selv om betjenten noterte deler av flommen av informasjon, virket ikke noe av det særlig relevant. De fleste gjestene hadde sovnet for lengst i det aktuelle tidsrommet, men noen natteranglere hadde holdt det gående. Det førte til tips verdt å sjekke ut, om dog informantens edruelighet og klarhet i observasjonen kunne være noe tvilsom.

«Jeg sovna på sofaen i resepsjonen.» Mannen foran dem bar tydelig preg av en del sene kvelder med Jack Daniels til selskap. Øynene var fortsatt røde, blikket sløret, og han henviste til «sin beste kompis Jack» som forklaring på at knappene i den blå skjorte sprikte vel mye. «Ble vekket av den faens mobiltelefonen. Veit ikke hvem som ringte jeg, men Victor var kjapp til å legge på.» «Victor?» Hansen kikket opp fra papiret med et spørrende blikk. «Ja, Victor. Han der Boel, dansken. Gift med hu derre sutrete kjerringa som alltid har migrene. Dittedatt ett eller annet.» «Dittemarie?» Sigrid lente seg fram. Sjur hadde nevnt det paret. De hadde gått til rommet sitt ganske tidlig kvelden før. «Ja ...» Mannen, som het Ragnar, bøyde seg fram. Hansen rykket tilbake idet ånden nådde ham. «Han så ikke at jeg lå der. Jeg så han gikk ut. Dro på noe som så tungt ut. Ville vel bort fra hu derre Ditter….» «Dittemarie», gjentok Sigrid hjelpsomt. «Ja. Jeg hørte dem krangla tidligere på kvelden. Aner ikke hva dem prata om, men godeste Victor var helt rød i trynet, og hu derre ...vel, høy i stemmen.» «Når var dette, herr Svendsen? Har du noen formening på hvilket tidspunkt du så Victor i natt?» Hansen satt klar til å notere. «Jepp», svarte han stolt. Tydelig fornøyd over at han, tross Jack, husket akkurat dette med klarhet. «Fordi jeg kikka, nemlig. Måtte sjekke hvor mange timer til jeg måtte ringe og melde meg til kona hjemme. Blir et jævla bråk, hvis ikke. Klokka var eksakt kvart over ett.» «Vel», sa Sigrid, etter at mannen hadde forlatt dem til fordel for en høy krakk ved bardisken. «Da har vi i alle fall en observasjon som kan sjekkes. Victor Boel forlot hotellet kvart over ett i natt. Vi antar kvinnen ble drept mellom ett og to, uten at det er bekreftet. I alle fall er det aktuelt å ta en prat med herr Boel.» Torsdag 13. april, kl.15:10 De var akkurat klare for å ta inn neste gjest for samtale, da de hørte en høy stemme i resepsjonen. «De er ikke her. Jeg finner dem ingen steder! Vær så snill, jeg finner ikke barna mine!» Sigrid gikk ut i resepsjonen og fant moren til Georg og Kaia der, tydelig oppkavet. Mannen, Harald, prøvde å roe henne ned. «Vi finner dem, Heidi. Politiet er her. Ingenting kan ha skjedd, de er nok like i nærheten.» Heidi Jørgensen så fortvilet på ham før hun snudde seg og fikk øye på lensmannen. «Lensmann. Vær så snill. Jeg finner ikke Georg og Kaia. Kaia pleier passe godt på ham og holde seg i nærheten av oss, men nå er de ikke å se. Vi har lett i en time.» Sigrid gikk bort til dem. Harald Jørgensen sa ingenting, men øynene avslørte bekymring. Heidi skalv på hendene da hun tok tak i Sigrids høyre hånd; «Vær så snill. Hjelp oss å lete.» «Selvfølgelig. Jeg skal få noen av betjentene mine til å ta en titt i området.» Hun smilte og trykket hånden til den fortvilte moren; «Vi skal finne dem. Ikke vær redd.» En halv time senere, kom en av betjentene inn i resepsjonen. Hakk i hæl fulgte Kaia, med en arm rundt Georg. Begge ungene var uvanlig stille. To bleke ansikter, og øyne som søkte rundt i rommet. «Kaia! Georg!» Heidi Jørgensen løp mot dem. Mannen hennes fulgte like bak med rolige, bestemte skritt. I øyekroken glitret en tåre av lettelse. «Hvor har dere vært», spurte han med hes stemme. «Georg ... Han stakk av.» Stemmen til Kaia sviktet. «Jeg løp etter. Til en av hyttene. Døra var ulåst. Vi gjemte oss da en mann kom. Georg begynte nesten å grine! Vi er så lei oss for at vi gikk inn i hytta – unnskyld!» Kaia knyttet de små nevene, kjempet tappert, men måtte til slutt gi tapt for tårene. Hun lot seg falle i farens armer, mens Georg ble svøpt opp av moren.

«Vi tar dem med til rommet. Det de trenger nå, er et varmt bad, masse klemmer og hvile. Nå er det virkelig nok for i dag.» Harald kikket på Sigrid. «Du vet hvor du finner oss, om det skulle være noe.» Hun nikket. «Jeg vet. Bare tenk på barna nå. Vi kan vente. Jeg tar kontakt.» Foreldrene nikket, takket politimannen, og førte barna bort. «Eh, lensmann Olsen.» Betjent Larsen kremtet. «Det er noe du må se.» Fortsettelse følger ... Gjett hvem morderen er. De som finner morderen, er med på trekning av alle bøkene om Trippelgjengen eller sjokolade fra Den lille sjokoladefabrikken