Det som ligger dypt begravet. Del 6

Sigrid reiste seg.

«Ok. Da jobber dere videre. Jeg og Hansen tar en prat med Victor Boel og Steffen Weidemann.»

Hansen reiste seg, og fulgte henne inn på et lite rom som var satt av til samtaler med de to gjestene.

Victor Boel ankom rommet ulastelig antrukket på slaget klokka ni. Med grå strikket vest, pen skjorte og bukser med pers, så han mer ut som en som skulle på kontoret enn en påsketurist. Han håndhilste på begge.

«Velkommen, Victor. Kan jeg kalle deg Victor?» Sigrid smilte.

«Jo, det er helt fint.» Svaret kom på pen København-dialekt.

«Som du vet, har vi hatt flere dødsfall her, og vi snakker med alle gjestene for å samle informasjon.»

Victor nikket og flyttet seg litt på stolen.

«Du reiser med en gruppe, og ifølge Sjur Thorvaldsen, gikk du og din kone tidlig til rommet. Vi kommer også til å ta en samtale med henne for å bekrefte dette. Vi har også et vitne som så deg forlate hotellet i går natt klokken kvart over ett. Kan du fortelle meg hvor du skulle?»

Victor Boel flyttet seg på stolen igjen. Hendene holdt hardt om armlenet og han virket tydelig ukomfortabel med spørsmålet.

«Vel. Jeg…gikk ut fordi jeg trengte litt luft. Det hadde vært en lang dag.» Munnviken vibrerte litt, i et forsøk på et smil.

«Hvor gikk du?»

«Jeg gikk til enden av bygget. Det var litt for mørkt til at jeg kunne orientere meg. Jeg trodde jeg kom til parkeringsplassen.»

«Har du en bil parkert der, eller skulle du møte noen?» Sigrid fulgte hver bevegelse Victor gjorde. Blikket flakket. Han kikket i bordet. På beina sine. Tilbake på Sigrid.

«Nei.»

«Du hadde med deg noe. Kan du fortelle meg hva det var?»

«En koffert.» Stemmen ble tynn. Victor Boel knyttet hendene i fanget.

«Jeg lette etter en taxi. Jeg kunne ikke bestille en fra resepsjonen, da ville min kone få vite det.»

«Din kone?» Sigrid satte seg tilbake på stolen, hevet øyenbrynet lett.

«Jeg var så fortvilet. Jeg er lei. Lei av å bli kommandert hit og dit. Det er alltid Ditte. Alltid hennes migrene. Alltid henne. Om jeg bare dro…..» Han så opp i luften. Øynene mistet fokus, og Sigrid kunne se at han falt inn i egne tanker.

«Du ville dra din vei, uten av hun visste det. For ikke å komme tilbake?»

«Nei. Jo. Jo, jeg antar det. Men jeg fant ingen taxi. Og det var kaldt.» Skuldrene hans falt ned. Det som måtte ha vært et lite glimt av besluttsomhet i går, var ikke å spore hos ham i dag.

«Du sier ingenting til min kone? Hun sov. Merket ingenting. Hun tar sovetabletter.»

«Nei. Det har du mitt ord på.»

Sigrid så ingen grunn til å gå videre med samtalen med Victor Boel. Hun takket ham for hans hjelp og informasjon, og ønsket ham lykke til.

«Så mye for den.» Hansen smilte. «Ingen morder. Bare en tøffelhelt.»

«Vel», sa Sigrid. «Jeg håper tøffelhelten greier si fra en dag. Mange går i graven uten å noen gang stå opp for seg selv og sine behov. Det gavner nok ingen.»

Hansen smilte.

«Da er det Steffen neste?»

«Ja, gå og hent ham er du snill.» Sigrid grep etter kaffekanna. Dette kunne bli en lang dag.

Fredag 14. april, kl. 09:40

«Sigrid, det er kommet en beskjed fra Åge Antonsen til deg.»

En av betjentene fra teamet hennes stakk hodet inn og ga henne en lapp; De har sett på bildet. Det er tyske soldater fra Waffen-SS, nazister. Biter av et ord på baksiden; «arführer». Ingen kjente ansikter, Vi fortsetter å lete.

Sigrid lente seg fram for ny påfyll av koffein. Tyskland. Fischer. Sofie Fischer. Bildet. Aske på fingrene til Harry. Noen sammenheng?

Hun hørte Hansens faste skritt nærme seg rommet, i selskap med subbende skritt. Steffen var på vei.

Fredag 14. april kl. 09:50

Steffen Weidemann entret rommet iført mørke solbriller og med et snowboard under armen.

«Skal rett opp i bakken», sa han før han slengte seg ned på stolen.

Han rakte fram hånden til Sigrid; «Steffen. Hei.»

Sigrid gjengjeldte hilsenen.

«Steffen, vi vil gjerne snakke litt med deg angående i går. Vi prøver å kartlegge alles bevegelser på området her, for å sjekke folk ut av saken . Kanskje sitter du på informasjon som kan være nyttig for oss. Og det er fint om du kan ta av solbrillene her inne.»

«Seff. Spør i vei.» Steffen la armen over stolryggen og tok av brillene. Et par røde øyne vitnet om mye moro kvelden før. Han vendte sin fulle oppmerksomhet mot Sigrid.

«Et vitne så deg snakke med en mørkhåret dame sent i går kveld. Hun virket veldig oppbrakt over møtet, og løp gråtende ut. Kan du fortelle meg hvem det var, og hva som skjedde?»

«Ah, slarv. Vel. Du kan si, at noen ganger legger en inn et par aksjer for mye når det er noe en ønsker seg. Og det kan vel hende, at jeg er kommet i fare for å love litt mye.»

«Du hadde lovet denne kvinnen litt mye?»

«Ifølge henne hadde jeg vel det. Jeg er 22, ikke sant. Ikke gifteklar ennå. Marthe burde skjønt det. Hun er 25. Har vel ikke sånn hast, vel?»

«Marthe?»

«Ja. Rom 421.» Steffen gliste. «Venninne kan eventuelt bekrefte det. Hu fikk en powernap i sofagruppa i korridoren.»

Denne ekstra informasjonen så ikke ut til å ha noen effekt på Sigrid, som satt og noterte. Snakke med Marthe, rom 421.

«Jeg veit hvem dere vil høre om. Sofie.»

«Møtte du Sofie?»

«Ja. Traff´a tidligere på kvelden. Søt, litt gammel. 34. Men jeg liker eldre damer» la han til, og blunket til Sigrid.

Sigrid lot seg ikke sjarmere.