Det som ligger dypt begravet. Del 4
Del fire av påskekrimmen. Forfatter er Wenche Hoel.
Sigrid gikk bort til ham, og så at han bar på en liten brun koffert.
«Denne lå i et skap i hytta.» Han løftet opp kofferten.
«Hytta står tom, ingen har brukt den på flere uker. Den leies ikke ut, fordi det er skader som må utbedres før folk kan bo der. Som Kaia sa, så var hytta ulåst, og ungene kom seg inn. Og som Kaia sa, så kom noen inn etter dem. De ble redde for å få kjeft, og gjemte seg under senga. Det eneste de så, var et par føtter, og at denne kofferten ble kastet inn i et skap. Jeg tenkte, med det som skjer nå, at det kan være verdt å se på.»
«Du har helt rett», svarte Sigrid. «Takk. Hansen og jeg tar den med til møterommet og tar en titt. Antagelig bare en gjest som har gått feil, men vi får sjekke før vi overlater den til resepsjonen.»
Kofferten hadde kodelås, men en av gutta var fingernem, og fikk lirket den opp.
Det var ingen bagasjelapp på den, men tilhørte tydeligvis en kvinne. Sigrid halte opp et par tykke gensere, en bluse, to par jeans og en ytterjakke. Toalettmappen inneholdt shampoo og balsam, en fuktighetskrem og tannbørste.
«Ikke mye. Kun en weekendkoffert dette, og i hvert fall ingen garderobe egnet til en skiferie», bekreftet Hansen.
Han begynte å gå gjennom sidelommene og kjenne på koffertens flater.
«Her ligger det noe.» Han fiklet litt i en lomme som lå i foret, og dro fram et pass.
«Sigrid. Se på dette bildet. Det er kvinnen vi fant i morges.»
Sigrid tok passet.
Og ganske riktig. På bildet var et alvorlig ansikt. En kvinne med mørkt langt hår, store øyne. Kvinnen i snøen.
«Sofie…..Fischer?»
Dette var ikke det Sigrid hadde sett for seg. En ny vending, med et offer som hadde ett navn i passet, og et skrevet inn i hotellets registre. Hun måtte ta en prat med Thilde.
Idet hun kom ned, så hun Sjur stå og prate med den unge resepsjonisten. Han hadde skiftet til en mørk blå skjorte, jeans og innesko. Danskene hadde også skiftet, og var klare for middagsbuffet. Thilde smilte mot Sjur, og Sigrid så en lett rødme på kinnene. Hun sendte en kort tanke til Pål, ungdomskjæresten fra gymnastiden. Akkurat slik må nok hun ha sett ut også; denne umiskjennelige gnisten av forelskelse i unge øyne. Thilde trakk seg raskt tilbake da Sigrid nådde skranken.
«Lensmann. Kan jeg hjelpe med noe?»
«Ja, takk, Thilde. Ja, om du er ferdig da, Sjur? Jeg vil ikke avbryte.»
«Ingen fare, lensmann. Jeg var bare bortom resepsjonen for å ordne med noe for gjengen min. Ser ut som det er noe feil med toalettet i det ene rommet, så Thilde var behjelpelig med å skaffe et nytt rom.»
Thilde smilte mens kinnene igjen antok en kledelig farge. Hun holdt blikket på ryggen til Sjur et par sekunder ekstra, idet han gikk over til danskene.
Sigrid kremtet, og fikk igjen Thildes oppmerksomhet.
«Du liker ham?»
«Å, ja. Sjur er en flott kar. Ambisiøs. Han driver og bygger opp firmaet sitt, og er her ofte med kundene sine. Et flott samarbeid mellom han og hotellene. Hederskar, som bestefaren.»
«Bestefaren?»
«Ja. Han oppdro Sjur, etter at foreldrene omkom i en bilulykke. De har sterke bånd, de to. Dessverre ligger Borg Thorvaldsen på pleiehjemmet nå. Demens. Ikke lenge igjen. Tøft for Sjur. Ja, en hedersmann, Borg. Drev beste gullsmedbutikken i Trysil fra 1950 til bare for få år siden.»
Sigrid måtte smile av denne ungdommelige iveren og omtanken for Sjur. Det fikk henne faktisk til å bli litt sentimental. Hun kunne savne noen spesiell å bry seg om, dele livet med.
Idet hodet begynte å lete etter kandidater, rykket hun til, og dro hun seg fort ut av tankerekka.
«Vel,» Sigrid la armene på resepsjonsdisken. «Det jeg ville spørre deg om, er om du sjekket inn denne kvinnen.»
Hun viste Sofies pass til Thilde.
«Hvem er det? Det er noe kjent, men jeg klarer ikke helt å plassere henne.»
«Vi har gått gjennom listene, og det ser ut som hun sjekket inn for to dager siden. Under navnet Sofie Fiske.»
Thilde lette på navn og dato. Bare på de to dagene hadde mange gjester ankommet.
»Å, ja – her er hun. Og det var nok jeg som sjekket henne inn. Men beklager, jeg kan ikke huske henne.»
«Tenk tilbake, Thilde. Var det travelt her på onsdag? Står det noe tidspunkt for innsjekkingen?»
Rynken i pannen fortalte Sigrid at hun tenkte hardt.
«Å, jo. Det var onsdag ettermiddag. Det må det ha vært da Sjurs gruppe kom, og jeg var alene på jobb. De var så mange, og alle pratet i munnen på hverandre. Og jeg synes det er vanskelig med dansk, så jeg ble skikkelig stressa. Nå husker jeg. Jeg så denne kvinnen stå bak der, ved søylen. Jeg trodde hun var med i samme gruppe. Alt gikk så fort, alle passene. Jeg var sikker på at hun var dansk, og skrev Fiske i farta, istedenfor Fischer. Jeg beklager, lensmann!»
Den unge jenta så dypt ulykkelig ut.
Sigrid klappet henne på skulderen.
«Ting som dette kan lett skje i en presset situasjon, Thilde. Ikke tenk på det. Du har vært til stor hjelp for oss. Tusen takk.»
Sigrid så skuldrene til jenta synke på plass igjen, og øynene få igjen smilet.
Hun minte seg igjen på at hun måtte ta en prat med danskene snart. Spesielt Victor.
Torsdag 13. april, kl. 18:30
Kjøkkenet var midt i middagsserveringen, og sultne gjester tok godt for seg.
Den forbaska soussjefen. Totalt skivebom på bestillingene.
Chef Marvin knep nevene sammen og sinnarynka, som kona hans kalte den, var på plass i panna. Fatene der oppe begynte å bli tomme, og det var enda et par timer igjen av buffeten. Han trengte mer proteiner, og han var ganske sikker på at det lå noen poser med elgkarbonader bakerst i fryserommet.
Notat til selv; gi mannen sparken etter påske!
Med soussjefen i tankene, klemte han til rundt dørhåndtaket til fryserommet og rev døra opp. Sparket til et par esker frosne erter, og gikk mot bakerste delen av rommet.
Det var da han så ham liggende innerst i kroken, blant elgkarbonader og fiskekaker. Ansiktet og håret hans var fullt av rim, leppene blå.
Marvin korset seg, og løp ut av kjølerommet. Karbonader fikk det bli en annen dag.
Fortsettelse følger i morgen. Gjett hvem morderen er og du kan vinne alle bøkene om Trippelgjengen eller sjokolade"
