To konger - bok 1. Fortsettelse.

Del 2. VIKING

Kanskje han bare kunne stikke? Rømme som innbyggerne hadde gjort, de som ikke hadde evner eller mot til å kjempe, kvinnene og barna? Men så da? Om han ikke følte seg hjemme blant vikingene, så ville han bli regnet som en fiende blant folkene her.

*

Kamprop fra hedningene som gikk i land overdøvet skrikene fra forskremte innbyggere, i det Marcus rakk fram til hjemmet deres. Gaius hadde kledd seg i en kort lærbrynje, og spente på seg beltet med sitt gladius. Gaius hadde alltid vært stolt av at de var av en romersk slekt, selv om de romerske guvernørene og deres legioner hadde forlatt provinsen Britannia for mange hundre år siden. Alle barn av deres ætt hadde fått navn som var vanlige blant romerne. Gaius hadde brukt mye tid på å fortelle historier og lære barna sine latin, som han selv hadde lært det av sin far.

Marcus hadde hittil til gode å føre en samtale med et menneske utenfor familien på latin. Han var heller ikke sikker på at det korte, tveeggede sverdet faren hadde pusset, slipt og øvet med når han trodde ingen så han, virkelig var et gladius som legionærene brukte. Det var definitivt ikke fem-seks hundre år gammelt. Det var mer sannsynlig at det var et eksotisk kortsverd som en av hans forfedre hadde fått tak i for noen generasjoner siden. Men det hadde han ikke tenkt å påpeke akkurat nå.

Selv hadde Marcus en kniv i beltet, og han plukket opp øksa han brukte til å felle trær. Han følte at noe manglet, som om det å kle seg til strid burde ta litt lengre tid. Men han hadde ingen brynje, hjelm eller skjold. Det var ikke mer å gjøre.

Marcus hørte skrikene fra menn som ble truffet av piler eller hugg. De samme lydene som han hørte tre år tidligere. Han innså at det eneste som gjensto av livet var å løpe forbi de seks husene mellom dem og kaia, for så å bli hugget i hjel. Han prøvde å gå mot døra, men fikk ikke kroppen til å lystre.

Gaius’ ansikt var rolig og mildt da han la hånden på skulderen til Marcus.

«Gjør det du må gjøre, gutten min,» sa han lavt, og klemte Marcus mot brystet. Så snudde han seg og gikk ut. Marcus hørte faren trekke sverdet og begynne å løpe. Ned mot kaia, og døden som ventet der.

Marcus så mot lemmen i gulvet, som han hadde gjort tre år tidligere. Under den var en liten kjeller som faren hadde gravd da barna var små, etter at flere landsbyer langs kysten hadde blitt utslettet av vikinger på plyndringstokt. Gaius hadde hatt til hensikt å grave en flukttunnel, men måtte stoppe å grave fordi jorden var så løs at han var redd for at tunnelen skulle rase sammen under huset. Kjelleren hadde rommet Marcus og Julia den dagen nordmennene angrep. Det hadde vært plass til moren også, men hun hadde valgt å bli igjen for å dekke til lemmen så barna ikke skulle bli funnet. Hun hadde lagt fingeren til munnen for at de skulle være stille, og lukket lemmen.

Marcus hadde sittet i mørket og holdt rundt Julia den dagen, og natten som fulgte. De hadde kjent lukten av røyk og brennende trevirke. Hørt lydene av sverd mot sverd, øks mot skjold, skrik fra sårede og døende, trampende føtter, skrålene fra seierherrene og jamringen fra de som ble ført bort som slaver. Ingen av dem hadde sagt et ord. Nå skjedde det igjen. Marcus tok med seg et par tepper og et vannskinn, og krøp sammen i den mørke jordkjelleren. Full av frykt og skam.

*

«Stopp og sloss, din feige rotte!»

Utropet rykket Ulv ut av tankene. Noen kom løpende. Ulv tok et skritt fram for å kunne se rundt hjørnet. Det kom ingen fra den siden. Ulv snudde seg.

I neste øyeblikk sank mannen sammen, mens Ulv kjente varmt blod bre seg rundt hånden.

Verden stoppet opp. Hånden holdt kniven, og kniven gled sakte ut av den eldre mannens mage mens han sank stille til bakken. Ulv kunne ikke huske å ha hatt kniven i hånden. Det korte, tveeggede sverdet klirret da det falt i bakken fra en kraftløs hånd. Hånden bar en gammel ring med noe som så ut som et sigill på. De mørke øynene stirret på Ulv. Ulv så ned på mannen. I tusen hjerteslag sto han der og bare stirret. Eller var det ti?

Kanskje ikke det en gang. Snart raget Kjetil Korte over han. Kjempen stirret på Ulv med sammenbitte tenner, og sverdet halvveis løftet. Det gikk opp for Ulv at Kjetil hadde sagt noe. Noe om å stjele bytte hans. Ulv hadde ikke tatt noe, men skjønte at det ikke var snakk om mannens eiendeler. Da Ulv oppfattet situasjonen, var det nesten for sent. Den bredbeinte stillingen. Den lett fremoverlente kroppen. Den venstre foten litt foran. Sverdet svingte på skrå ned mot Ulvs bare hode. Et slag som ville delt skallen hans i to. Ulv rullet bakover, kom seg på beina i samme bevegelse og sprintet avgårde i motsatt retning.

Han smatt mellom døende landsbyboere, blodige vikinger og små hus. Han hoppet over et lite gjerde og skled under en gammel kjerre som manglet et hjul. Han hørte ikke lenger noen bak seg. Hva nå? Innbyggerne var overvunnet, kampene så å si over, men Ulvs sjanse til å komme herfra med ære var forsvinnende liten. Fortsatt hørtes det enkelte rop, fra landsbyboere som røft ble samlet og bundet, eller fra vikinger i kamprus.

En gruppe krigere ropte høyere enn andre. Det var jarlens berserker. Fremst sloss en ung kriger med sverd og øks. Han var grasiøs i bevegelsene, som om det han gjorde var en dans. En dødelig dans. Den unge vikingen hadde blondt hår, og var dekket av en rustning av ulvepels. Det ble sagt at berserkene mestret runenes magi. Ulv hadde ikke sett annet enn dyktige krigere med dyrisk aggressivitet og tilsynelatende ingen frykt. Så forskjellige fra han selv.

Ulv så et lite hus med døra åpen. Han smøg forbi en tønne som var halvfull av regnvann, og listet seg inn. Noen ropte idet han lukket døra bak seg. Han fryktet han var sett, men våget ikke annet enn å stille seg med ryggen mot døra. Han hørte flere rop ett stykke unna, deretter en skrapelyd rett utenfor. Som da far dro trestokker til huggstabben. Han lente seg mot døra og så seg rundt i det lille rommet. Det så ut som en liten familie bodde der. Det var et lite bord og fire stoler, en benk og noe utstyr for å lage mat. I hjørnet bak bordet så han en lem i gulvet.

Han hørte en kjent stemme, like utenfor døra.

“Det er ingenting der, bare brenn det.” Det var Kjetil Korte som ropte.

Skrekken krøp opp i Ulvs bryst. De brenner husene!

Like etter hørte han Sigurd jarl svare, dovent:

“Dere hørte han, brenn det!”

Ulv prøvde forsiktig å dytte opp døra. Den satt fast. Han dyttet hardere. Den rørte seg ikke. Han skjøv med all sin kraft, fortsatt til ingen nytte. Ulv tok tre skritt bak og slengte seg med skuldra i døra. Han kunne like godt prøvd å takle en jotne. Ulv lente seg med ryggen mot døra igjen, og sank ned mot gulvet. Flammene begynte å spre seg gjennom taket. Han skulle heller tatt sin sjanse ute i striden. Å dø gjemt og innesperret i et fremmed hus, brent ned av sine Kapittel 2 - Svart Marcus satt sammenkrøket i mørket. Han reagerte ikke lenger på lydene av kampene og drapene utenfor, men han visste altfor godt hva som foregikk. Vikingene hadde slaktet de av landsbyens menn som hadde valgt å ofre sine liv for at deres kvinner og barn skulle få en sjanse. Nå løp hedningene med blodige økser og sverd fra hus til hus på jakt etter bytte. Mange rike klostre hadde blitt plyndret i denne regionen de siste femti årene. Der kunne hedningene fylle skipene med relikvier av gull og juvelbeslåtte bøker og kister. I en landsby som denne var det få eiendeler som ville være av interesse. Men vikingene kunne få en fin fortjeneste på slavemarkedene i Hedeby eller Sevilla dersom de fant en ung kvinne eller et sterkt barn. Marcus stivnet til da han hørte fottrinn på trebordene som dekket jordgulvet i huset. Han hadde ingen forhåpninger om at de kampglade hedningene ville se noen verdi i unge menn som gjemte seg i jordkjellere. Han trakk kniven sakte og stille. Motet sviktet han igjen, og som et barn trakk han teppet over seg. Han kunne ikke si om han gjorde det for å gjemme seg bedre, eller for å slippe å se hva som kom.Det ble stille i huset en liten stund. Så fulgte flere dumpe smell fra rommet over ham, og noen beveget seg rundt på plankene. Det ble stille igjen. Så gikk kjellerlemmen opp, og gjennom det tynne teppet kunne Marcus se en silhuett mot oransje flammer. Han hørte knakene av tre som brant, og det luktet sur røyk. Marcus rakk ikke å finne ut hvordan han skulle forholde seg til at huset brant, før han fikk et nytt og større problem. Skikkelsen krøp ned i kjelleren og lukket lemmen over seg. * Ulv så ikke stort nede i den lille jordkjelleren, men fikk straks følelsen av å ikke være alene. Han trakk saxen, den store kniven, fra beltet og sank sammen mot veggen bak seg. Han tvang seg selv til å puste rolig, og til å vente. Øynene festet seg på noe som så ut som et teppe en armlengde fra han. Var det en bevegelse der? Var det noen under teppet? Instinktivt rettet han kniven mot det. Gradvis så han litt mer. Øynene hadde ikke rukket å venne seg til mørket, men det kom lys gjennom sprekkene i lemmen. En rask bevegelse, det glimtet i en kniv. Bak kniven kom et ansikt til syne. Det var en ung, mørkhåret mann. Var det noe kjent med de øynene? Ulv slo fra seg den tanken. Skulle han angripe? En knivkamp i den trange kjelleren, under et brennende hus, ville ikke føre noe godt med seg. I alle fall ikke for den mørkhårete mannen, besluttet Ulv. * Marcus hadde sittet så lenge i mørket at øynene hadde vennet seg til det. Før gjesten dukket opp hadde han vært i stand til å se jordveggene og støttebjelkene. Nå hadde han et teppe over hodet, og hadde mistet den fordelen. Han holdt fortsatt kniven i høyre hånd, og han vurderte å gjøre et utfall. Han ville ha en stor fordel om han fikk inn det første støtet med kniven, uansett hvor han traff. Men han kunne ikke vite hvem denne inntrengeren var. Hedninger på plyndringstokt gjemmer seg vel ikke i jordkjellere? Det måtte være en av de andre innbyggerne i landsbyen som hadde vært på jakt etter et skjulested. Kanskje det var far? Nei. Gaius hadde vært så stolt da han spente på seg beltet med sverdet, og det virket som han fant mening i å oppgi livet sitt i kamp. Marcus grep teppet mellom fingrene på venstre hånd, og dro det sakte ned fra hodet. Han prøvde å puste i samme takt som personen foran seg, for å ikke bli hørt. Da den siste fliken av teppet gled ned fra pannen, så han en mannsskikkelse like foran seg. I lyset som trengte gjennom bordene i lemmen over dem, kunne Marcus se at det ikke var noen landsbyboer han hadde fått selskap av. En lyshåret, ung mann, med smale øyne som anstrengte seg for å se i mørket. Han hadde ingen hjelm, men var kledd i lær på overkroppen. Og han hadde en blodig kniv som var rettet mot Marcus. Marcus klarte ikke å lese ansiktsuttrykket i skyggene. Han oppførte seg ikke som en mann som ønsket å drepe alt han så. Men de årvåkne øynene, den spente kroppen og kniven bar vitne om at han meget vel kunne drepe. En mann som ville gjøre det han måtte for å overleve, antok Marcus. Han ga opp å finne noen forklaring på hvorfor den unge mannen satt her, og flyttet fokus over til de mer nærliggende problemstillingene. Han satt med en kniv mot ansiktet, og huset var i brann. «Hjelpe…. oss?» spurte Marcus med så mild stemme som han maktet, på det han håpet var hedningens språk. Har du lyst å lese boken "Viking" fra serien "To konger"i. Ta gjerne kontakt med forfatterne på FB-siden "To konger".