Irrganger

Den våte snøen trengte gjennom læret i de slitte støvlene. Noor kjente hvordan frosten banet seg vei gjennom føttene og oppover bena. Hun trakk jakken tettere rundt seg, men den ga ingen varme. Fingrene var stive og blodløse. Det dunket i fingertuppene. Så er det i hvert fall liv i dem, tenkte hun. Det var tungt å gå i den dype snøen. For å holde varmen gikk hun så raskt hun klarte. Tårer fra de såre øynene rant nedover det forfrosne ansiktet. Kinnene var numne og følelsesløse.

Det hadde sluttet å snø. Mørke skyer fôr over himmelen. Om det klarnet ville kulden bli enda mer uutholdelig. Noor stoppet, pustet dypt og så opp. Skyene sprakk som havisen i mars. En råk av svart himmel vistes i mosaikken av gråblå skyer. En stjerne kom fram i råken. En ledestjerne? tenkte hun og kjente en etterlengtet varme i brystet.

Hun var kommet ut på et høydedrag. Der nede i dalen kunne hun se lysene fra byen. Det var som de strålte varme helt opp til henne.

– Du bygger luftslott, hadde broren sagt. – Det er bare en virkelighetsflukt. Leander fikk mene hva han ville. Hun ville ikke sitte oppe i den gudsforlatte bygda å råtne. Det var godt å komme seg vekk. Vekk fra skammen. De bebreidende blikkene. De hånlige tilropene. Minnene som næret sorgen. Noor kjente staheten strekke seg inni henne. Nå var det bare å gå gjennom skogen, og for hvert skritt kom hun nærmere drømmen. Skogen var tett. Monumentale grantrær sto på geledd, som en hær i angrepsposisjon. De ga fra seg stønn der de gnisset mot hverandre i det kalde, bitende luftdraget. Noor grøsset. Hun kikket bak seg. Det var som om noen iakttok henne, som om mørket hadde tusen øyne. Skogen pustet henne i nakken. Hun gikk målbevisst nedover lia. Kvister stakk og rispet opp huden. Hun snublet og falt med ansiktet ned i snøen. Den grå lerretsekken dunket henne i hodet. Hun kavet seg opp, og børstet snø av vadmelsbuksen.

Månen dukket fram i det hun kom ut av skogen. Foran seg så hun byen som blinket som et Soria Moria slott.

Noor gledet seg til å komme fram til hybelen hun skulle leie i Hesselberggaten. Husvertinnen virket hyggelig og hadde lovet henne et varmt måltid når hun kom fram. Det krafset i magen. Som en hildring så hun bordet dekket med de herligste retter. Rykende gryter. Varme i ovnen. Tørre, varme klær. Tanken kilte i hele kroppen. Hun var kommet inn på en vei og det ble lettere å gå. Hun skulle gjerne løpt den siste biten, men bena nektet. Det var ikke langt igjen.

Hun stoppet brått. Lysene fra byen var forsvunnet! Noor stirret inn i mørket. Det var ikke blendingspåbud lenger nå. Hvordan kunne alle lysene slukne? Med månen som eneste lyskilde skyndte hun seg videre. Da hun nærmet seg så hun at husene også var borte. Hele byen var borte! Elven som delte den, var der. Broen var der. Men ingen hus. Ingen by. Hjertet sank ned i magen. Kroppen ble til bly. Dette skjer ikke, tenkte hun. Ensomheten skar som en kniv inn i brystet. Hun hev etter pusten. Med skjelvende ben gikk hun mot broen. Foran bromunningen var det en gedigen port. Hun dro i håndtaket og porten åpnet seg med et metallisk drønn. Med vekten av kroppen dyttet hun den opp. Det knirket faretruende. Alt hun så innenfor var et skyggelandskap av grå tåke. Porten smalt igjen bak henne og hun så seg rådvill rundt. Snøen var borte. Fuktig jord grein mot henne, like svart som en novemberdag. Tåken lå tykk og hun skimtet noen trær foran seg. Noor løftet hodet. Lukten av sigarettrøyk vibrerte i nesen. Hun så en skikkelse komme gående fra treklyngen. En høyreist mann. En mannsskikkelse hun dro kjensel på.

– Hans? Er det deg? Noor gispet. – Noor! Hans kastet fra seg sigaretten, stampet den med foten og gikk mot henne. Noor så vantro på ham og ristet på hodet. Det kunne ikke være sant. Hans her? Han la armene rundt henne og klemte henne hardt. Hun snuste inn den velkjente lukten av ham. En knute løsnet i magen og tårene fuktet jakkeslaget hans. Han holdt henne på armlengdes avstand. Så henne i øynene og smilte. – Det er virkelig deg! Han strøk fingrene over kinnet hennes. Holdt et tak under haken og kysset henne. Varmen spredte seg i hele kroppen. Hjertet la seg på plass. – Men du skal ikke være her? Han så bekymret på henne.

– Hvor er her? Noor så fortvilet på ham. – Du skal ikke være her, gjentok han og ristet på hodet. – Du må komme deg tilbake. Du må skynde deg! Du må finne porten på andre siden av labyrinten. – Hans! Jeg vil ikke miste deg igjen. Nå som jeg endelig fant deg. Han kysset henne lenge. – Du mister meg aldri, sa han med grøtet stemme. – Jeg er alltid rundt deg. Gå nå!

Noor gråt. Hun forsto at han mente alvor. Dette stedet var ikke ment for henne. Ikke nå. Hun løp mot skogen. Labyrinten var laget av oretrær. Treverket var tett og ugjennomtrengelig. Flere ganger gikk hun feil og havnet tilbake på samme plass hvor hun startet. Febrilsk løp hun videre. En dyp kvinnestemme runget over henne:

– Det er ti minutter til porten stenges. Vi ber beøkende forlate området. Panikken slo inn og Noor løp feil enda en gang. Hun stoppet og pustet tungt. Nå var det viktig å konsentrere seg slik at hun tok riktig vei. Hun telte inni seg. Minuttene raste av sted. – Vi gjør oppmerksom på at det er fem minutter til porten stenges. Stemmen lød som et ekko fra en annen verden. Noor løp det hun maktet. Det sved i brystet og pulsen dunket i ørene. Foran seg så hun lys. Var det enden av labyrinten? Hun kjente et håp spre seg i brystet. I det samme snublet hun i en trerot og falt. – Det er nå to minutter til porten stenges. Noor kavet seg opp og løp de siste meterne fram til åpningen. Lyset blendet henne i øynene i det hun løp ut av tunellen. Hun blunket og i det hun fikk klarnet blikket så hun den store porten gli sakte igjen. Hun skrek av full hals. – Vent!

*

Hun våknet av at vibrasjonen fra aktivitetsarmbåndet, kilte på armen. Mobilen plinget samtidig. En gjesp tvang seg fram. Hun strekte seg og kjente varmen fra sola som traff henne i ansiktet. For første gang på veldig lenge, følte hun seg lett. Fragmenter av noe som liknet glede, kriblet i kroppen. Denne dag skal bli min beste dag, sa hun til seg selv, slik hun gjorde hver morgen. I dag kjente hun at det ville bli helt sant. Takk til Astrid Dyve for den fine novellen.