© 2016 Sigrid Olsen. Produkt laget av Emils WebBod og wix.com

October 28, 2019

September 16, 2017

September 6, 2017

August 20, 2017

Please reload

Siste innlegg

TRIPPELGJENGEN OG SJØMANNENS GÅTE

July 23, 2017

1/9
Please reload

Utvalgt innlegg

ALLE SKAL MED

September 6, 2017

 

Et fantastisk sammensurium av ord fra Wenche Hoel og Sigrid Olsen
 

 

 
Herr Tullerusk trodde ikke det han hørte. Han trakk bestemt ned strikkevesten som hadde krøpet opp på magen. Skulle sekretæren, den rosasprengte fregnete Gudrun, være med på helgeseminaret? Én drink og hun trodde hun uimotståelig. Herr Tullerusk hadde da virkelig ikke startet som økonomiansvarlig i firmaet for å kaste bort penger på rødhårete klengete sekretærer. Hadde hun enda vært blond og lekker ville det være verd pengene han måtte belaste den allerede trange representasjonskontoen med. Det hadde gått hard for seg på de siste styremøtene. Sprit og vin var dyrt, firmaer fikk ikke kvantumsrabatt på vinmonopolet. Han kastet et blikk på unge sekretær Fryd. Eller Frid som egentlig het. Hun hadde vært noe å ha med seg på høyfjellets bar.
 

Eller, riktig og riktig. Det var ikke hennes riktige navn i forhold til kontorets etikette. Gamle Flurian, direktøren, var særs streng på at alle ansatte kun brukte etternavn. Å være dus skapte for mye vennskapelig slendrian på kontoret, mente han. Herr Tullerusk sendte et kjapt blikk rundt i rommet, som om noen kunne se tankene hans – før han lente seg tilbake og smakte på navnet; Fryyyyyyd. Friiiiiid. Ja, han skulle jammen meg ikke hatt noe imot å stå med Frøken Frid i baren, smatte på en paraplydrink … og leppene hennes. 
 

Plutselig hørte han et smell, drømmebildet singlet som tusen knuste glasskår ned på kontorets grå linoleumsgulv. Det var Herr Mørk på kontoret ved siden av. Markedsavdelingen. En åtti høy på sokkelesten, skjeggstubber som damene dånte av, og brune, flirtende øyne. Øyne som nå så rett inn i Frøken Frids blå.

Alle var invitert, hadde direktør Flurian sagt. Hele firmaet, alle avdelinger. Men hva om, tenkte Herr Tullerusk … om Herr Mørk faktisk av en eller annen anledning ble forhindret fra å bli med?

 

Smellet, hvor kom det fra? Han forsøkte å se inn på markedsavdelingens kontor. Eller var det bare noe han hadde innbilt seg, i hodet. Nei, blomsterkrukken på skrivebord var falt ned. Frøken Frid hadde bøyd seg ned for å plukke opp blomsten. Herr Tullerusk strendet inn på nabokontoret, akkurat tidsnok til å se strømpebåndene til Fryden. Noe å ha med seg på fjellet, ja, tenkte han og smilte et påkostet smil mot Mørk.
– Da er alle på kontoret med, eller hva, Herr Mørk? Kanskje din kone ikke trives med å sitte igjen i mørke? Du vet, ektefeller er ikke invitert denne gangen. Og De, frøken Frid Hansen. De har vel ingen ektefelle som kommer til å savne deg i helgen? Det har ikke jeg heller, forresten.
Herr Tullerusk forlot så kontoret og unngikk å se de mørke blikket herr Mørk sendte etter han. Frøken Frid rødmet.

 

 

Herr Tullerusk knyttet nevene og sparket hardt i kontorpulten etter opptrinnet med Herr Mørk og Frøken Fryd. Urettferdig, det var det det var. Urettferdig! Urettferdig at de som allerede var gift drev og la seg etter flere. Og fikk napp. En berettiget harme la seg som en alpelue rundt hodet til Herr Tullerusk, og i et selverklært helteoppdrag bestemte han seg for å redde Frøken Fryd fra Herr Mørk – herfra, kun titulert som Mørket.
Ja, dette var en oppgave for helter som Tullerusk! Han sendte et blikk til kontorpulten nederst i hjørnet. Fregnete Gudrun satt med nesen langt nede i regnearkene, og han så det rosasprengte ansiktet sakte gå over i rødt over anstrengelsen med å balansere Herr Flurians konti. Hva om … ja, hva om …? Herr Tullerusk kom plutselig på møtet med den russiske magikeren på markeds
dagene sist helg. Han hadde kastet et pulver på de som meldt seg frivillige, bablet noen magiske ord. Helt fremmede mennesker falt i armene på hverandre, som nyforelskede. Herr Tullerusk smilte lurt. Han blunket til Gudrun Fjask som løftet akkurat da hodet fra regnearkene. 
Kunne han få tak i pulveret? Hvilket pulver kunne det være?


Han googlet. "Heksens bibliotek" Oppskriften var enkel, han måtte bare ut i skogen og finne noen planter, tørke dem og lage pulver.
Det skulle han kla
re. Bulmerurt. Hallusinerende. Han studerte planten på bildet. 
Vokser i veikanten. 


 

 

Sannelig, planten hadde han da sett. Han kunne forsøke pulveret på den rosa Fjasken først, for å se om den virket. Litt oppløftet strammet han rumpa og løftet brystet. Stappet den hvite skjorten ned i terylenebuksen med perfekt pers. Han fikk avspasere litt i dag, sanke det han trengte og gjøre seg klar. Det var allerede torsdag. I morgen var siste arbeidsdag før firmaturen. Han hadde all respekt for direktøren, men hva om faktisk han,  Herr Tullerusk, både kunne spare firmaet penger, samt kanskje – som en bonus – tilfeldigvis velge hvem som faktisk ikke skulle med? Det var jo ikke noe vondt i det? Turen ville bli mer vellykket for alle, om de som var der gikk overens. Og slik det så ut nå, kunne Frøken Fryd stå i fare for å bli direkte antastet av en gift mann, og det ville jo være fryktelig. Heldigvis, tenkte Herr Tullerusk – så var han en observant fyr. Han skulle redde hennes ære. Han trakk fram handlenettet fra Kiwi, det som alltid lå pent sammenrullet i den slitte, brune mappen. Det skulle duge, for de ingrediensene han trengte.

Herr Tullerusk stemplet seg tidligere ut enn normalt. Han måtte ut og lete, før det ble for mørkt til å skille plantene fra hverandre. Det perfekte sted fantes ikke veldig langt fra der han bodde. Han parkerte bilen i veikanten og skrittet over grøftekanten. Ble stående litt før han gikk videre. Det var vanskelig å velge hvilken vei han skulle gå. Skogsturer var ikke hans store hobby, for å si det slik. Skumringen kom snikende. Synet var ikke som da han var ung. Han fant noen planter som lignet, rev dem opp og puttet dem i posen.

 

 

 

Hadde han vært kjent i området ville han visst om det store stupet. Nå så han det ikke før det var for sent.

Neste morgen, i lyset fra morgensolen ble han funnet. I avisen sto følgende overskrift. "Urteplukkende mann i dress  funnet ved foten av Skrekkstupet med Kiwihandlenett"

 


Seminaret gikk likevel som planlagt. Alt var betalt. Det var godt å være sammen i tragedien. Mørket trøstet frøken Frid inn i de sene nattetimer. Gamle Flurien og den rosa fant også trøst i hverandre. Det var som om gamle Flurian for første gang la merke til at det var et kvinne bak det røde strie håret og hornbrillene.

Nei....alle ble ikke med. Men tross den triste nyheten om regnskapssjefens endelikt hadde de ansatte en fin helg. En raus kvote av budsjettet var satt av til forfriskninger i baren – noe direktøren sa var på sin plass etter en slik trist nyhet. De æret Herr Tullerusk med en raus skål. Deretter holdt direktør Flurian en liten tale, og avsluttet, som sant var, med at denne gangen var dessverre ikke alle med.

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Følg oss