JUNIKVELDEN

Et fantastisk dikt av Vigdis Søby Visst er a' mjuk, Junikvelden, der hu ligger og duver over åsene. Liksom legger henda bedagelig bak hodet mens hu trekker lukta av skogsbunn godt inn i hele seg, før a' svever mellom furulegger som står stødig i nykledd lyng, bærende på usynlige små skatter vi skal nyte godt av på andre siden av en sommer.

Visst er a' mjuk, Junikvelden, der hu stiger opp blant skyer kledd i slør av lilla. Liksom strekker henda ut mot hele verden og synger ut sine forsikringer om fine dager med nyslått gress, blomsterduft og markjordbær mens sol møter måne møter sol.

Visst er a' mjuk, Junikvelden, der hu skjenker en ang av noe nytt fra åpne hender, før hu forsiktig stryker oss over håret og etterlater en ro i hele sjela, innen hu smiler og forsiktig, ja, nesten umerkelig, smyger av gårde og smelter sammen med Juninatta. Og de to skumrer inn i timene mot ny dag, mens treklyngene vibrerer av all fuglesang

som ikke har ti' til å stilne nå, nå når Junikvelden forblir mellom dager som aldri går til ro fordi vi ikke får nok.

Visst er a' mjuk, Junikvelden, der hu er innom for ei stakket stønn. Ta vare på den, stønna, hu kommer aldri tilbake. Ta vare på den, for å tenke på, da lyngen står rødmende og tom av de usynlige skattene den bærer nå.

Takk, Vigdis, for at jeg fikk lov til å dele dette diktet. Du skriver så fint, og du skriver slik at det river litt i hjerterota. Sigrid